Er boken Partiet en uetisk og uetterrettelig drittpakke?

Partiet, skrevet av Dagbladet-journalistene Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant, er blitt kalt en 300 siders drittpakke mot Støre, og den siste uken har vært full av krakilske angrep på boken fra journalister. Det er det grunner til, men spørsmålet er om det kanskje er flere grunner enn det journalistene som fremmer kritikken vil vedkjenne seg.

Boken er ikke først og fremst en drittpakke, men en 300 siders lang politisk featureartikkel, som er artig å lese for dem som er interessert i norsk politisk journalistikk. Den må forstås som en del av sin genre. Det er ikke en viktig bok om politikken, men om den politiske kulturen i Arbeiderpartiet. Som Espen Goffeng er inne på i sin anmeldelse i Minerva, gir boken derfor ikke en fullgod forklaring på Arbeiderpartiets problemer; men den forteller likevel mye interessant både om norsk politikk og om norsk offentlighet.

Kritiske journalister

Hoveddelen av medieoppmerksomheten har likevel handlet om noe annet: Nemlig et par kontroversielle valg, knyttet til anonyme kilder og manglende samtidig imøtegåelse. Men dette må settes i kontekst.

Kritikken mot boken er først og fremst målbåret av to grupper: Politikere og journalister – aller mest av journalister. Det er litt rart. For anonyme kilder er noe alle de samme journalistene driver med nærmest hele tiden. Det er anerkjent som en viktig metode for å få frem informasjon som ikke enkelt kan fremkomme på annet vis. Alle forstår at det ikke er lett å snakke åpent mot partiledelsen for folk som fortsatt er aktive i Arbeiderpartiet.

Og samtidig imøtegåelse for alvorlige beskyldninger, som er et sentralt presseetisk prinsipp, er faktisk ikke gjeldende for sakprosabøker. Det virker som få av kritikerne har reflektert ordentlig rundt hvorvidt det kanskje kan finnes gode grunner til det. Én slik grunn kan være at bøker er et langsommere format, og da er det ikke like viktig at imøtegåelse er samtidig. Det er jo ikke slik at tilsvarene og motstemmene ikke kan komme til orde – som de nå gjør i alle kanaler. Forfatterne har også trukket frem at samtidig imøtegåelse ville innebære fare for omfattende kildejakt lenge før boken var ferdig skrevet. Argumentet fortjener å høres, ikke bare avvises.

En annen grunn til at det er rart at så mange journalister er så sure på boken, er at de selv slipper for billig unna i boken selv. For en stor mangel ved boken slik jeg leser den, er at selv om den er tøff med politikere, navngir den ikke journalister i særlig grad. Forfatterene, som altså er politiske journalister i Dagbladet later til å utvise for stor grad av gruppelojalitet til å kjøre linjen helt ut. For, som forfatterne selv skriver, er det norske politiske og politisk-journalistiske miljøet veldig lite og tett. De er venner, de fester sammen og de er på bar og nachspiel sammen. Utenlandske politiske journalister reagerer ifølge forfatterne på hvor tett miljøet er. 

Men vi som ikke er en del av det miljøet, vet ikke hvem som er venner av hvem. I en bok som også omhandler mediedekningen av Arbeiderpartiet, burde dette vært et større tema. For eksempel kunne omtalen av pølsefesten til Hadjia Tajik og hennes mann DN-journalisten Kristian Skard (som altså var blant de fremste til å drive frem saken mot Giske), inneholdt en navneliste på politikere, journalister, kommunikasjonsrådgivere og lobbyister som var tilstede på festen. Selv om ingen vil vite hvordan pølser og politikk lages, ville det gitt leserne en bedre forståelse av dynamikken, krefter og motkrefter, enn den relativt kortfattede og overfladiske omtalen av denne festen..

Og når boken omtaler relevante mediesaker, burde det oftere benevnes og forklares hvilke journalister som stod bak. Det er ikke nødvendig uten belegg å insinuere at journalistene ikke er uhildede. Men leseren burde selv få anledning til å gjøre seg opp en mening. Vi vet jo at folk på innsiden iblant opplever deler av den politiske journalistikken som incestuøs og aktivistisk drevet. En bok som dette burde gitt leseren en bedre mulighet til å forstå hvorfor.

Selv om mer burde vært eksplisitt er det nok beskrivelser i Partiet til at leseren aner at det ikke uten videre er klokt å ha altfor høy tillit til norske politiske journalister. Og når de journalistene så angriper boken i lett paniske termer, må man også stille spørsmålet: Er de her bare gode kritiske journalister, eller er de også ute etter å forsvare sin egen troverdighet? Eller til og med: Troverdigheten til sine gode politiske kontakter?

Dumme feil

Noen feil er begått i boken og innrømmet av forfatterne. Greit nok. I hovedsak handler det likevel ikke sentrale forhold for bokens historie, men om dumme feil, som den om daværende VG-journalist Lars Joakim Skarvøy, som ikke skal ha kysset Hadia Tajik på munnen og som ikke skal ha danset med henne ikke på et lasteplan, men i Pride Park. Feilene er sikkert irriterende for dem det angår, men er neppe av stor betydning for noe som helst. Og ikke alle avislesere som nå kan se at journalister raser mot feil i boken, vet at Skarvøy var hovedjournalisten bak Bar Vulkan-saken. Kanskje er det vel så relevant for å forstå nidkjærheten i denne kritikken?

Kritikerne formulerer den videre kritikken her omtrent som følger: Hvis vi ikke kan stole på disse små detaljene, hvordan kan vi da stole på noe som helst i boken? Men dette er en rar kritikk: Boken gås jo nå gjennom med lys og lykte, og alle små bagateller får stor spalteplass i landets største aviser. For igjen: At det ikke er gitt samtidig imøtegåelse betyr jo ikke at ikke påstander kan motsies. Så langt tyder det svært beskjedne omfanget av faktisk påviste feil, på at grove feil av betydning for narrativet ikke er et avgjørende problem for utgivelsen.

Politikerne som har kritisert boken, er kanskje mest redde for at formen til en del av boken – med det som fremstår som direkte sitater i en samtale mellom to personer – kan blåse dem som kilder. Det er i så fall uheldig, og det kan være problematisk for forfatternes troverdighet i omgang med kildevernet. Forfatterne selv er opptatt av at det kan være slik at en av deltagerne i samtalen har fortalt om samtalen til en tredjeperson som så er kilden til forfatterne. Men det hadde kanskje fremstått mer troverdig og sannsynlig hvis forfatterne ikke hadde skrevet det så det ser ut som eksplisitte sitater. 

Joda – boken inneholder dumme feil. Og ja: Det finnes spørsmål å stille både om kildevern og etterprøvbarhet. Men det fremstår ikke uten videre som om disse feilene er mer graverende enn feil som jevnlig skjer i pressen. Og det finnes forståelig grunner til valgene som er tatt. Derfor bør den offentlige samtalen om boken også kunne bevege seg over til å handle om innholdet. Hva sier boken?

Ubesluttsom og internasjonal

Og innholdet i boken er en kritikk av sentrale aspekter ved Jonas Gahr Støres versjon av Arbeiderpartiet. Det er selvsagt slik at mange av kildene er nettopp hans interne kritikere. Men leseren er ikke dummere enn at man forstår det: Man kan lese informasjonen i det lyset, og likevel diskutere det som fremkommer.

Og Støre kommer altså dårlig ut. Slik handlingen fortelles i boken, er han ubesluttsom, ufokusert og til dels uinteressert i nasjonale politiske saker. Disse opplysningene fyller ut et bilde man kan tegne av Støre basert på andre kilder, av en leder som trives best i internasjonale og overnasjonale sammenhenger – som da han i et brev med håndskrevet påtegnelse midt i strømkrisen lovet bort norsk strøm til «Dear Ursula» [von der Leyen] – omtalt ganske negativt i en Dagbladet-sak som for øvrig ble skrevet av nettopp Suvatne og Gilbrant, bare for å understreke hvor liten andedammen kan være. 

I boken fortelles også om hvordan daværende energiminister Marte Mjøs Persen og hennes departement relativt raskt kom opp med forslag om strømstøtte høsten 2021. Men Støre og Vedum klarte ikke å bestemme seg, sendte saken tilbake for ytterligere utredninger en rekke ganger – og lot dermed sin egen energiminister fremstå som fullstendig handlingslammet. Det ble først gjennombrudd da hun begynte å gråte i regjeringskonferanse da Støre ville sende den tilbake til departementet – igjen. Samtidig ble Vedum lovet at landbruket også skulle inkluderes i strømstøtten. Da ble det likevel strømstøtte, men først etter at regjeringen hadde fremstått passive og avvisende til problemstillingen i flere måneder.

Denne saken illustrerer også et annet trekk ved Støre: Han tar for sjelden det jeg mener er et sentralt lederansvar – du kan ikke bare være den som kommer med de gode nyhetene. Men Støre har vært flink til å la mindre sentrale statsråder fronte dårlige saker. Boken gir også et annet godt eksempel: En god leder må også ta ansvaret for å gi folkene dine de dårlige nyhetene: Det var en tidligere ordfører som ble tilbudt, av Støre, å være kunnskapsminister på en fredag, fordi Kari Nessa Nordtun hadde sagt nei til å ta jobben. Eks-ordføreren sa ja, og delte nyheten med familien. Dagen etter lot Nordtun seg likevel overtale, så da sendte Støre en statssekretær for å trekke tilbake tilbudet til eks-ordføreren. Han gjorde det ikke selv.

Manglende forankring i partiet 

Boken viser også frem en statsminister som synes å ha lite kunnskap om – og bry seg lite om – etablert kutyme for politisk prosess i behandling av saker i Ap. Hvis jeg var ham, hadde jeg hatt flere tett på meg som hadde lang fartstid i partiet til å hjelpe meg med nettopp det. I stedet er mange av Støres nærmeste rådgivere eksterne folk Støre liker og har plukket ut selv. Dette omtales en del i boken. Narrativet er helt sikkert formet av kilder i partiet som er kritiske til folk uten erfaring fra rørsla og kanskje selv føler seg forbigått

Også dette er nok noe mange politiske journalister – og deres politiske kontakter – misliker sterk: I Vårt Land skriver for eksempel Emil André Erstad om at kildene i boken synes å drømme om et parti «der man må ha trasket rundt på Utøya fra barnsben av, vært hardbarket fagforeningsmenneske i en mannsalder og ha minst tre generasjoner med Ap-blod i årene for å med rette kunne kalle seg sosialdemokrat». Men det ligger selvsagt også en realitet her. Ved SMK omgir Støre seg med folk som tidligere Venstre-mann og Schibsted-topp Thomas Boe Hornburg; tidligere McKinsey-konsulent Kristoffer Thoner; og en datter av en tidligere kringkastingssjef, Sunniva Bjerkaas.

Noen vil mene at bakgrunn ikke spiller noen rolle, og at det er deres politiske meninger som er viktige. Men det er selvsagt et altfor enkelt bilde: Både forholdet til partiorganene, vektleggingen av ulike politiske saker, troverdighet i formidlingen av dem og mange andre subtile forhold påvirkes av livserfaringer og bakgrunn. Og spesielt når statsministeren selv har en så økonomisk privilegert bakgrunn, ville man forventet at han var opptatt av å lytte til andre typer erfaringer fra sine rådgivere. Boken viser frem en mann som ikke lytter på denne måten. 

Manglende forståelse for partiet har kanskje også bidratt til at statsministeren i løpet av kort tid har klart å behandle veldig mange mennesker i ulike fløyer i partiet, veldig dårlig. Det skaper ondt blod, som sammen med dårlige meningsmålinger utgjør en god del av bakgrunnen for denne bokens tilblivelse.

Av særlig interesse for politiske journalister, er selvsagt kampen om virkelighetsforståelsen rundt #metoo-varslene mot Trond Giske. Det er en avgrenset del av boken, men selvsagt interessant. Mest omstridt er de helt nye opplysningene i boken om hvordan sekretariatsleder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe Hans Kristian Amundsen justerte ordlyden i varslene mot Giske til det verre. Hvor alvorlig selve endringene er, vil det være delte meninger om – og det er fullt mulig å mene at de ulike versjonene uttrykker samme substans. Men Amundsens involvering er likevel en graverende avsløring, og den er viktig for offentligheten fordi den også forklarer hvorfor Giske-fløyen i Arbeiderpartiet i så stor grad oppfattet dette som maktkamp. Mye av diskusjonen i mediene om dette punktet har likevel handlet om at ikke Amundsens enke fikk varsel om at dette skulle komme i boken. Men selve substansen synes i hvert fall godt belagt fordi Amundsen ved en feil sendte ut alle tre versjoner i en epost. 

At varslerne var venninner og ansatte rådgivere for sentrale rivaler av Giske (Marthinsen og Tajik), gjør ikke saken bedre, i hvert fall ikke hvis målet er å forstå hvordan Giske oppfattet situasjonen. Det kan selvsagt innvendes at en grunn til maktkampen mot Giske også var at så mange sentrale personer i partiapparatet hadde negative erfaringer med ham. Marianne Marthinsen har gitt sin egen kommentar til denne delen av boken og Giske-fløyens oppfatning i VG.

Tronfølgen

Støre har likevel, eller kanskje nettopp gjennom dårlig behandling og forskjellsbehandling (tenk Tonje Brenna vs. Huitfeldt og Trettebergstuen) klart, på godt machiavellisk vis, å kvitte seg med alle sine største potensielle utfordrere: Giske, Tajik, Huitfeldt, Raymond Johansen. Det betyr ikke at utfordrerne er ute for alltid: Giske søker comeback på Stortinget, og Hajik har forsøkt å relansere seg selv en rekke ganger – blant annet ved hjelp av venner i media. 

Boken beskriver også hvordan Raymond Johansen forsøkte seg på et slags kupp mot Støre. Hendelsesforløpet synes godt belagt. Men forsøker du deg på et kongemord, må du være sikker på at kongen faktisk dør. Det skjedde ikke her. Og fra historien vet vi dessuten at det ofte ikke er den som iverksetter kongedrapet som blir ny konge. Johansen mislyktes, sitter nå på sidelinjen og er ikke engang på Stortinget. 

De to som synes som kandidater til å overta er Jan Christian Vestre og Brenna, og begge de to har egentlig alt av sine posisjoner takket være Støre. Dermed vil, med Machiavelli, vil vi kunne anta at de vil være relativt lojale inntil et eventuelt drepende valgnederlag er et faktum. 

Pølsevev

For å oppsummere: Denne boken er spennende for dem som er interessert i norsk politikk. Man får en tidslinje, man blir minnet på ting man hadde glemt, og det er bra for forståelsen av en viktig periode i Arbeiderpartiets historie. Og det er utvilsomt avsløringer her som er veldig interessante, og som ikke enkelt kunne fremkommet på annen måte. 

Det mest interessante ved utgivelsen er likevel kanskje reaksjonen på den. I boken står det bare mellom linjene, men mottagelsen av boken forsterker inntrykket: Hadia Tajiks venner og sympatisører i den politiske journalistikken liker ikke at det avsløres at de ikke er nøytrale. Tenk hvor mange mediesaker som er skrevet med anonyme kilder blant Trond Giskes fiender. Joda, det er nok ofte gitt samtidig imøtegåelse – men det endrer jo ikke vinkling, overskrift, ingress og etterlatt inntrykk. Pølsevev er pølsevev, uansett om det formelt er laget på riktig måte. Nå har vi fått en bok som har kilder fra den andre siden. For offentligheten er det selvsagt interessant.

Uansett hvor mye kommentatorene protesterer, er det sunt også for norsk politisk journalistikk.

Disclosure: Jeg har etter at jeg skrev første utkast av denne teksten oppdaget at redaktøren for boken og jeg jobbet i samme firma i fire måneder i 2012.