Fotball i nasjonalismens tid

Mandag trosset Tyrkias landslagspillere nok en gang UEFA med militær honnør til støtte for angrepene mot kurdere i Syria under EM-kvaliken mot Frankrike. UEFA var allerede i ferd med å se nærmere på tyrkiske spilleres salutter under og etter fredagens 1-0-seier over Albania. Det europeiske fotballforbundet forbyr nemlig politiske gester på stadioner.

Det tyrkiske landslaget gjorde det igjen, altså. Selvfølgelig gjorde de det. But why?

Den som hevder at idrett og politikk ikke hører sammen, taler mot bedre vitende. Idrett som politisk ressurs er (minst) like gammel som antikkens Hellas og Roma. Også i demokratier brukes idrett politisk, blant annet for å fremme verdier som det i store trekk er bred enighet om i samfunnet: I kampanjer mot urent spill, rasisme, diskriminering, rus, kriminalitet og for en sunn livsstil som skal spare staten for utgifter. Men utøvere i demokratiske stater representerer også seg selv og kan ha meninger om det meste.

Utstillingsvindu for despotiet

For autoritære stater har politikk en mer maktinstrumentell dimensjon. Slike regimer har naturlig nok et dårlig renommé. Vel vitende om de romantiske forestillingene som er knyttet til idrett «uten grenser» og at vi alle heier frem de gode prestasjonene, har ufrie land gjennom historien derfor brukt uforholdsmessig mye ressurser på idrett. Idrett har vært et apologetisk utstillingsvindu for despotiet. Og det funker. Men kan det være at Erdogan har forregnet seg?

Erdogan, som selv var en ganske habil spiller i yngre dager, har lenge pleiet nære kontakter med tyrkiske fotballspillere. Han forventer lojalitet, slik potentater gjerne gjør, og idrettsutøverne vet det utmerket godt. En favorittsyssel hos Erdogan er å la seg avfotografere hyppig med landets fotballhelter. Han var til og med forlover i bryllupet til superstjernen Mesut Özil, som er tysk statsborger med tyrkiske aner.

I løpet av sine 15 år ved makten har Erdogan jobbet iherdig og autoritært for å forme samfunnet og staten i bildet av sitt Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP). Men Erdogan har foreløpig ikke helt kontroll over fotballen i Tyrkia. Det står garantert ikke på ønsket.

Ønsker regimetro fotball

Fotball sto for eksempel sentralt under valget av Istanbuls nye ordfører Ekrem İmamoglu (som også fikk mange kurdiske stemmer). Like etter han ble valgt i mars 2019 var İmamoglu til stede på kampene til Besiktas, Fenerbahce og Galatasaray, Istanbuls Store tre, til stormende jubel fra fotballfansen. Fotballsupportere var også høylydte i sine protester da Erdogan forsøkte å annullere valget av İmamoglu.

Dette er noe Erdogan har sett seg mektig lei på. Han finner seg selvsagt ikke i å bli utspilt på egen ”banehalvdel”, og særlig ikke når det gjelder Istanbul-fotballen. Derfor har han praktisk talt tatt kommando over klubben Basaksehir, en klubb som lenge var i skyggen av De store tre. Direktørene for laget står Erdogan og AKP nær, de har spyttet inn masse penger, som blant annet er brukt på å hente spillere fra Manchester City og Arsenal, og den sportslige suksessen har ikke uteblitt. Formålet er helt åpenlyst å gjøre fotballen regimetro. Erdogan selv sitter jevnlig på tribunen for å motta folkets gunst og jubel. Onde tunger sammenligner Basaksehir med den gamle Stasi-sjefen Erich Mielkes Dynamo Berlin i det gamle DDR.

Fotball er altså en sentral arena for politikk i fotballgale Tyrkia. Spørsmålet er om Erdogan tør å sette inn støtet for å kvitte seg med kritiske og selvstendige stemmer, på et område der folkelig oppslutning, men også folkelige protester, er så synlige.

Hvorfor et samlet landslag i fotball gir helhjertet støtte til Erdogan kan man egentlig bare spekulere om. Det er ikke så uvanlig at landslag og befolkninger i utgangspunktet støtter opp om militæret. Det tyrkiske fotballforbundet er for lengst overtatt av Erodogans foretrukne, helt i tråd med AKPs politiske program der alle samfunnets institusjoner og organisasjoner skal politiseres. Det er uansett forskjell på klubblag og landslag. Den politiske kontrollen slår nok sterkere inn på landslagsnivå, men uten at dette må bety at spillerne ble presset til å gi sine militære honnører.

For det er ikke slik at de interne politiske konfliktene i Tyrkia nødvendigvis går langs de samme linjer som synet på militære konflikter og den såkalte ”kampen mot terror.” Nasjonalismen står ganske fjellstøtt i Tyrkia, også blant Erdogans kritikere. Det har jeg selv erfart når spørsmålet om folkemordet på armenerne blir tema i møte med folk som har tyrkiske aner. Det er forholdsvis langt mellom de som anerkjenner folkemordet, helt uavhengig av politisk eller ideologisk ståsted.

Let’s make Turkey Great Again

Før Erdogan kom til makten ble han dømt til fengsel for å ha oppfordret til hat etter å ha deklamert et dikt av sin favorittpoet, Ziya Gökalp under et massemøte i byen Siirt.:

«Våre minareter er våre bajonetter, Våre kupler er våre hjelmer, våre moskeer er våre brakker. Vi vil sette en endelig stopper for etnisk segregering. Ingen vil intimidere oss.»

Hypernasjonalisme har alltid vært en bærebjelke i tyrkisk identitet og den har hatt stor folkelig oppslutning helt siden ungtyrkerne kom til makten i 1908. Det er selvsagt ikke Tyrkia alene om. Erdogan har eksempelvis mye til felles med sin autokrat-rival Putin når det gjelder kunsten å traktere nasjonalistisk kanon.

De trekker pompøse historiske linjer, tilbake til en gyllen fortid. I Putins tilfelle dreier det seg om å koke sammen svært ulike tidsepoker, tsartiden, sovjettiden og selvfølgelig Putin (til hest), i en felles fortelling om et mektig imperium som fikk verden til å skjelve. Subteksten er å gjenreise gammel storhet. Revansjismen ligger i tykke lag.

Det samme gjelder for Erdogans nasjonalisme, i dette tilfellet å koble sammen osmanriket, landsfader Atatürk og, innlysende nok, supermannen Erdogan selv. Sistnevnte som målbærer av romantiske og militaristiske forestillinger om gjenopprettelse av et mektig imperium.

Krigen mot kurderne og annektering av gammelt osmansk territorium (her Syria) må nok også forstås i denne konteksten. Likeså den systematiske etniske rensingen av minoriteter som den moderne tyrkiske staten er bygget på.

Tyrkias nasjonalisme alltid har båret i seg mye bitterhet og krenkethet. Det henger igjen fra den tiden da osmanriket ble kalt Europas syke mann. De ble forbigått av vestmaktene på nesten alle områder, til dels også hundset med. Og de ble hånet. Selv om svært mye var selvforskyldt, var det i den tyrkiske nasjonalfortellingen som oftest andres feil at osmanriket morknet fra innsiden.

Litt slemt kan man hevde at den tyrkiske nasjonalismen er kronisk forulempet og ganske preget av mindreverdighetskomplekser samtidig som den krever betingelsesløs anerkjennelse. Artikkel 301 i den tyrkiske lovgivningen forbyr krenkelse av «tyrkiskheten» og har blitt benyttet flittig gjennom tidene, også når noen har den frekkhet å minne om forhold som ikke er noe å skryte av. Det er historien om en falmet storhet som føler seg misforstått og trakassert, men som paradoksalt nok virker samlende for de som lever i den. Det er et narrativ som med en dose islamisme har styrket seg under Erdogans regime og som har vunnet gehør i store deler av den tyrkiske befolkningen - både hjemme og blant tyrkere ute. Selvsagt også blant fotballspillere.

Det er ille for Tyrkia, farlig for mange og trist for mange moderate og fornuftige tyrkere. At idretten i tiltagende grad vil bli et sted for hissig nasjonalmilitaristisk propaganda – eller mye annen propaganda og politikk - bør kanskje ikke overraske noen. Særlig ikke i en tid der sjåvinisme, hyperbol og polarisering igjen har fått en stor plass i verden.

Spørsmålet er hva UEFA i denne omgang har tenkt å gjøre med det. Rent prinsipielt sitter de på noen problemer. Et forbud mot politiske ytringer i idretten kan slå flere veier (husk Jesse Owens). Dessuten vet vi at idretten allerede er politisk og at et forbud både kan virke vilkårlig og lite prinsipielt. I tillegg sliter UEFA med hvordan de skal takle utstrakt tribunerasisme. Velkommen til verden, hilsen idretten.