Filmen om Utøya ingen trenger

Det kan synes som en usannsynlig vanskelig oppgave Erik Poppe har tatt på seg: å lage en spillefilm om terroren som rammet Norge for snart syv år siden. Fortellingen om bombeangrepet på regjeringskvartalet, massemordet på Utøya i Tyrifjorden og de 77 menneskene som mistet livene sine den 22. juli 2011 er umulig å gjengi over et lerret.

Kanskje krever det ikke én fortelling, men et sett med fortellinger, mange år og mange regissører før den kunstneriske gjengivelsen er fullstendig. Med sin nye spillefilm Utøya 22. juli har Poppe tatt det første og vanskeligste skrittet inn i å skape virkelighetsbasert fiksjon om det som skjedde for snart syv år siden.

I filmens hovedrolle møter vi Kaia (Andrea Berntzen) som lever opp til forventningene både vi som publikum, og ungdomspartiet AUF har til henne i filmen. Hun forsøker å trøste medlemmene i sin egen vennekrets på sommerleiren som akkurat har fått nyhetene om bombingen ved regjeringskvartalet i Oslo. Samtidig forsøker hun å få lillesøsteren – som er på sin første sommerleir – til å forstå alvoret i situasjonen: en bombe har gått av i Oslo.