Systemkritiker eller støttespiller?

«Respekten for alle menneskers likeverd og deres menneskerettigheter må være et konsekvent krav overfor alle mennesker og grupper. Det er en misforstått og likegyldig toleranse som tillater angrep på slike verdier, enten det forsvares ut fra norske fordommer eller andre kulturers særpreg.»

Denne formuleringen fra SVs prinsipprogram i 1995 er en god plattform for å konkretisere en politikk basert på grunnleggende mellommenneskelige verdier. Teksten er hentet fra et kapittel der forholdet til innvandrere i vestlige demokratier gjennomgås, men også i resten av dokumentet er dette et gjennomgripende tema. Om arbeidet for å skape en fredelig verden står det at «Menneskerettighetene må bli rettesnor for politikken som føres både i og utenfor et lands grenser». På tidspunktet dette ble vedtatt var Erik Solheim partileder i SV.

Farvel til menneskerettighetene

Dessverre ser Solheim ut til å ha forlatt dette verdigrunnlaget. I 2014 kritiserte han Nobelkomiteen for å ha gitt fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010. Grunnen? Prisen har ikke bidratt til å bedre menneskerettighetssituasjonen i Kina. Dette er det mest absurde angrepet på Nobelkomiteen fra en norsk politiker jeg har sett. Skal komiteen la diktaturers manglende vilje til å avslutte hensynsløse overgrep mot grunnleggende rettigheter diktere hvem som er en fredspris verdig? Fredsprisen til Carl von Ossietzky i 1935 bidro så visst ikke til å bedre menneskerettighetene i Nazi-Tyskland. Var den utdelingen også en tabbe?

Solheims faneflukt fra å fremme menneskerettigheter som grunnleggende verdier for en positiv samfunnsutvikling stoppet ikke med dette. Han må ha hatt hodet stukket dypt ned i sanden da han i et leserinnlegg i Aftenposten 13. juli 2015 skrev «Kina er ikke lenger totalitært. Meningsbrytningen er omfattende». Noen få dager tidligere hadde kinesiske myndigheter gått til den mest omfattende massearrestasjonen av menneskerettighetsaktivister og deres advokater siden junidagene i 1989.

Tillit med kinesiske særtrekk

Solheim anfører sammen med professor Nils Chr. Stenseth innledningsvis i et innlegg i VG før jul at de to gjennom mange år har observert det kinesiske samfunnet. De går så videre med å framstille Kina som en modell på hvordan et samfunn møter en pandemi. «Kinesere flest har stor tiltro til myndighetene», kan vi lese.

Hvor stor andel av Kinas innbyggere som har slik tro på myndighetene, er ikke godt å vite, men det er langt fra alle som deler tilliten. Intet samfunn er bedre enn det behandlingen av fritt tenkende mennesker og minoritetsbefolkning tilsier. I Hongkong er tiltroen til myndighetene totalt fraværende blant byens majoritet, som er tilhengere av en demokratisk utvikling: Annenhver innbygger gir byens leder Carrie Lam karakteren 0 på en skala fra 0-100 ifølge en meningsmåling fra i høst. I Tibet forsvinner urbefolkningens kulturbærere, og tillit legges i grus. Enda verre er det vest i Kina, der hundretusener, trolig millioner, har blitt internert for hjernevasking, og minst titusenvis satt til å utføre tvangsarbeid.

Solskinnshistorien og medaljens bakside

Etter den lettvinte påstanden om tillit presenterer Stenseth og Solheim en fempunktsliste med tiltak som har bidratt til å få pandemien under kontroll i Kina. Det er naturligvis interessant å få kunnskap om effektive tiltak. Samtidig er det ikke mulig å lese innlegget uten samtidig å se utviklingen i sammenheng med historiefortellingen fra perioden med pandemi: I en undersøkelse fra Oxford framheves fremgangsmåten med å vektlegge suksesshistorier som et viktig narrativt grep i kinesiske myndigheters skreddersydde påvirkning i sosiale medier i Europa.

Men medaljen har sin bakside. Stenseth og Solheims fempunktsliste om håndteringen av pandemien i Kina kan med fordel utvides:

6. I 2019 fikk kinesiske myndigheter gjennomslag for at tradisjonell kinesisk medisin (TCM) innlemmes i retningslinjer fra Verdens helseorganisasjon, uten at nytten kan dokumenteres. Ville dyr brukes som ingredienser i TCM, og TCM-terapi fører derfor til et økt smittepresset gjennom unødvendig kontakt med potensielt smittebærende dyr.

7. Allerede ved årsskiftet 2019/2020 reagerte Taiwan med undersøkelser av innreisende etter at landets helsemyndigheter hadde fanget opp informasjon om pasienter som ble isolert i Wuhan med en ukjent sykdom. Men i Wuhan, utbruddets episenter, lot kinesiske myndigheter fem millioner innbyggere forlate byen i forbindelse med feiringen av kinesisk nyttår, tre uker etter at alarmen hadde gått i Taiwan.

8. I Hongkong gikk en fagforening for helsearbeidere til streik mot Beijings håndlangere i byens administrasjon med krav om strengere innreiserestriksjoner. Fagforeningen hadde sprunget ut av demokratibevegelsen høsten i forveien.

9. Under pandemien ble afrikanere bosatt i Kina tvangsutkastet fra sine hjem.

10. Almisser fra Kina til Europa i form av smittevernutstyr har blitt produsert i fabrikker som knyttes til bruk av tvangsarbeid.

Kan Solheim tolkes i beste mening?

Den skjeve framstillingen i fempunktslisten leder ikke i seg selv til en konklusjon om at motivet er hvitvasking gjennom ensidig støtte til diktaturets propaganda. I et innlegg i mars kom Solheim med berettiget kritikk av pandemiresponsen i Vesten, og viste til utviklingen i ulike land i Østen, ikke bare Kina. Problemet er at Solheim, som selvbestaltet kjenner av Kina, aldri med tyngde har rettet noen kritikk den andre veien, mot kinesiske myndigheter. (Jeg har lett.) Det kinesiske regimet står bak overgrep som får det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver som engasjerer seg for grunnleggende menneskerettigheter.

«Pandemien er den ultimate test på samfunnssystem fordi den rammer alle land likt», skrev Solheim i november. Han tar feil. Pandemien er en test. Men pandemien herjer et år eller to, og det er hundre år siden verden så en liknende pandemi. Den ultimate testen er hvordan samfunnssystemene håndterer de mellomliggende 99 årene.

Kina kommer ikke heldig ut av noen av fire rangeringer av frihet i verdens ulike land. Betegnelsene Midtens rike oppnår er henholdsvis «not free» (Freedom House), «mostly unfree» (Heritage Foundation), «very serious situation» (plass 177 av 180, Reportere uten grenser) og «authoritarian regime» (Economist).

Når pandemien er over håper jeg derfor Solheim slår opp i prinsipprogrammet fra 1995. Kanskje han kan fortsette sin misjon som systemkritiker, og rette blikket mot de undertrykte og forfulgte i samfunnet han nokså selvtilfreds proklamerer i VG at han har observert på alle plan gjennom mange år.