Innvandringskostnader og spådomskunst

Striden rundt Erling Holmøys "innvandringsregnskap" kan i ettertid ses på som et storstilt psykologisk eksperiment. Eksperimentet fikk testet den etter hvert kjente hypotesen om at fakta egentlig ikke teller når meninger brytes. Så lenge det er følelser involvert, vil vi feilbarlige mennesker fortsette å forsvare de meningene vi allerede har, uansett hvor mye de kolliderer med virkeligheten.  Og siden innvandring er det mest følelsesladde temaet, spilte det hele seg ut i tråd med hypotesen.

Økonomiske modeller og planlegging av den typen Erling Holmøy driver med, er egentlig et varemerke for norsk økonomisk tradisjon, trepartssamarbeid og sosialdemokrati, men når innvandring kommer inn i bildet, blir alt snudd på hodet. Dagbladet, vanligvis ikke noe talerør for nyliberalisme, brukte for eksempel lederplassen på å støtte Christine Meyer og hennes økonomiske modeller fra Chicago.

Slakt uten argumenter

Også internt i byrået så det ut som følelsene tok overhånd. SSB-veteran Rolf Aaberge «totalslaktet» Holmøy i et intervju i VG. Totalslakten foregikk imidlertid uten bruk av argumenter. Det eneste vi lesere fikk vite, var at mye er veldig usikkert om fremtiden hundre år frem i tid. Men dette er selvsagt noe enhver fjott forstår. Holmøys beregninger er ingen fasit for utviklingen. Det er ikke engang en prognose, men en fremskriving av innvandringens kostnader gitt dagens forutsetninger.

Men innvandrere fra tredje verden betaler i gjennomsnitt mindre inn enn det som skal til.

Samfunnsøkonomiske modeller er nødvendigvis forenklinger av virkeligheten og ofte unyttige til spådomskunst. Men når det gjelder innvandringens kostnader, ligger det et uhyre enkelt regnestykke til grunn som vil være gyldig så lenge vi forutsetter at vi har en stat som krever inn skatt og gir innbyggerne gjenytelser i form av velferdstjenester. Dersom innvandring ikke skal bli en økende belastning for statskassen, må innvandrerne betale mer i skatt enn de tar ut fra det offentlige i form av velferdstjenester, overføringer og sin andel av andre offentlige utgifter. Innvandringen må ikke føre til lavere BNP per innbygger.

Men innvandrere fra tredje verden betaler i gjennomsnitt mindre inn enn det som skal til. Holmøys fremskrivinger gir en pekepinn på hvor store kostnader vi snakker om når disse utgiftene har ballet på seg en stund, selv om det i virkeligheten kan bli både høyere og lavere.  (I tillegg kommer at Norge er i en spesiell statsfinansiell situasjon der nye innbyggere får del i vår petroleumsformue, noe Jan Arild Snoen har skrevet om tidligere).