Oljen som smører Norge

I Ayn Rands dystopiske roman «De som beveger verden» blir vi kjent med industrimagnaten Hank Rearden. Rearden er en søkkrik mann som har tjent sin livsformue gjennom å fremstille metaller i smelteverket han har bygget opp. I boken blir Rearden ofte kritisert av mediene for å være en grådig industrialist som kun bryr seg om materielle verdier, men privat er Rearden den rake motsetning, en nøktern person uten ekstravagante beskjeftigelser.

Reardens karakter står i kontrast til hans nærmeste familie. Familien skammer seg over at Rearden har valgt å bygge opp noe så skittent som et smelteverk, men de vil fremdeles gjerne høste fruktene av det. Hver gang familien Rearden er samlet rundt middagsbordet benytter de anledningen til å gjøre det klart at de forventer en jevn strøm av penger til sitt personlige forbruk i tillegg til alskens dødfødte filantropiske prosjekter som kan bidra til å flytte fokuset vekk fra hvor pengene kommer i fra.

Når bransjeforeningen for norsk olje og gass på torsdag inviterte toppolitikere og medier til Folkets hus på oljenæringens årskonferanse, var det omtrent som å bli bedt med på inn på et middagsselskap hos familien Rearden.