Den usannsynlige liberaliseringsreformen

Som alle andre i Høyre snakker statsminister Erna Solberg gjerne om liberaliseringene som Willoch-regjeringen gjennomførte på 1980-tallet som noen av de største seirene i partiets historie. Det er selve hovedbeviset på at Høyre har spilt en viktig rolle i norsk politikk etter krigen. Men med unntak av referansene til historien er det sjelden vi i dag hører statsministeren snakke om liberalisering som noe ønskelig. Og til forskjell fra Willoch-regjeringen er det neppe et omfattende liberaliseringsprosjekt som vil stå igjen som den viktigste arven etter Solberg-regjeringen.

Regjeringen holder på å gjennomføre betydelige reformer, men det er i liten grad liberalisering og deregulering i tradisjonell forstand som kjennetegner disse. Regjeringens egen oversikt over «noen av de viktigste» regelendringene som trådte i kraft fra 1. januar i år er illustrerende. Det er mange endringer, men det dreier seg mest om små justeringer og tekniske endringer, og det som er av substansielle endringer, handler ikke om å oppheve reguleringer eller fjerne forbud.

Likevel kan Solbergs regjering komme til å stå i spissen for en markant liberaliseringsreform mot slutten av sin andre periode. Like før jul la det såkalte rusreformutvalget frem sin utredning, «Rusreform – fra straff til hjelp». Tittelen er forklarende for hva utvalget foreslår, nemlig full avkriminalisering av bruk av narkotika. Dette innebærer at bruk, og handlinger som er uløselig knyttet til egen bruk, som oppbevaring av en gitt mengde narkotika, fortsatt vil være ulovlig, men ikke lenger kriminelt. Slik det for eksempel er ulovlig, men ikke kriminelt, å parkere i strid med parkeringsbestemmelsene (selv om det i dagligtalen kalles «parkeringsbot», er det ikke snakk om egentlige bøter, som er en strafferettslig reaksjon, men et sivilrettslig gebyr). Forslaget må, hvis det blir gjennomført, betegnes som et paradigmeskifte i norsk ruspolitikk.