Jonas Gahr Støres og Erna Solbergs alternative fakta

Mange vil huske da Donald Trumps rådgiver Kellyanne Conway i 2017 omdøpte en entydig usannhet til et «alternativt faktum». Siden da har løgn blitt den påtroppende presidentens varemerke. Trump har forstått at om han gjentar en løgn ofte nok, utviskes skillet mellom løgn og sannhet i den offentlige samtalen.

Her hjemme ser vel de fleste fortsatt med forakt og frustrasjon på denne siden av Trumps retorikk – heldigvis. Men hvor bra står det egentlig til hos oss i Norge med evnen til å skille mellom løgn og sannhet, mellom mening og meningsløshet, og mellom fakta og alternative fakta?

Et sveip gjennom de siste årenes offentlige debatt antyder at det ikke står så bra til.

Et ferskt, og trist, eksempel er statsminister Jonas Gahr Støres opptreden i spørretimen i Stortinget onsdag 6. november: Venstre-leder Guri Melby spør statsministeren om vi ikke bør gi mer støtte til Ukraina. Støre svarer dels med meningsløs ordgymnastikk, men mer alvorlig – han gjør som Trumps talspersoner: Han lanserer en alternativ virkelighet.

Bakgrunnen for Melbys spørsmål var en beregning fra Finansdepartementet, som svar på et spørsmål fra MDG, om at den norske statskassen hadde en merinntekt i 2022 og 2023 fra eksporten av gass på 1270 milliarder kroner på grunn av den voldsomme økningen i gassprisen som slo ut for fullt etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina 24. februar 2022.

Det eksakte tallet avspeiler det valgte beregningsgrunnlaget, og er i seg selv av mindre interesse, men det illustrerer det som er poenget: Prisøkningen på gass har ført til massive merinntekter for den norske statskassen. At det er slik, har vært påpekt siden 2022. Man kan også se på verdien av oljefondet. En fersk artikkel i fagbladet Samfunnsøkonomen (Geir H.M. Bjertnæs, Erling Holmøy, Olav Slettebø, nr. 5/2024 – så langt ikke på nett) påpeker at verdiøkningen av fondet bare siden siste utgangen av juni 2024 utgjør 2,5 ganger USAs samlede militære støtte til Ukraina siden 24. februar 2022.

Hva sier så Støre i Stortinget? Jo:

«Jeg motsetter meg analysen om at Norge har tjent 1300 milliarder kroner på denne krigen. Vi er en energinasjon som eksporterer. Priser går opp og ned, og det å knytte Norge til dette på en slik måte, det vil jeg fullstendig avvise.»

Med dette ga statsministeren et tilskudd til regjeringens retorikk om Norges støtte til Ukrainas frihetskamp – en retorikk som har hatt som kjennetegn at den aldri gjengir hele sannheten: I beste fall inneholder den litt av sannheten, andre ganger består den av tåkelegging, men den kan også inneholde ren løgn.

Litt om bakgrunnen for Melbys spørsmål – enkelt illustrert.

I oktober 2021 forventet regjeringen en nettoinntekt til statskassen fra petroleumsvirksomheten på 277 milliarder kroner i 2022 (Nasjonalbudsjett 2022, tabell 2.4 Meld. St. 1 (2021–2022). Den faktiske inntekten ble mellom fire og fem ganger så stor – 1285 milliarder kroner (Nasjonalbudsjett 2024, tabell 2.4, Meld. St. 1 (2023–2024)). Inntekten i 2023: 978,1 milliarder kroner (Nasjonalbudsjett 2025, tabell 3.2 (Meld. St. 1 (2024–2025).

Det hersker ingen som helst tvil om at en denne inntektsøkningen i hovedsak skyldes Putins krig, der strupingen av gasstilførselen til Europa gjennom 2021 var en del av forberedelsen til fullskalainvasjonen i februar 2022. Å avvise dette, er å lansere «alternative fakta».

Støre har et kompetent embetsverk i både Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå. Han må være klar over at det ikke var en ren tilfeldighet at prisen på gass eksploderte samtidig som Putin gikk til storangrep mot Ukraina.

Hans poeng må altså være at, ja: Putins krig har drevet prisene i været – men av en eller annen grunn har ikke gasseksportøren Norge tjent på dette.

Grunnen til at det er slik: «Priser går opp og ned». Ja, ganske riktig – men siden høsten 2021, og eksplosivt siden 24. februar 2022, har prisen på gass gått opp, og som eksportør av gass tjener Norge på dette. At prisen en gang kanskje vil gå tilbake til for eksempel nivået fra første del av 2021, endrer ikke på et faktum vi i mellomtiden har tjent på de høye prisene.

Om Støre benekter at Norge har tjent på prisoppgangen, benekter han samtidig at land som importerer gass, har hatt ekstraordinære utgifter. La ham da spørre for eksempel tyskerne om de er enige i denne «analysen» – svaret vil være nei. De vil nok også stusse over at spørsmålet i det hele tatt blir stilt.

Støres språkbruk føyer seg inn i et mønster. Siden desember 2023 har vi hørt en annen påstand fra regjeringen: At vi gjør «det vi kan» for å støtte Ukraina. Frasen er siden blitt regjeringens standardsvar i sammenhenger når man diskuterer hva Norge gjør, og ikke gjør, for å støtte Ukrainas frihetskamp.

Men er det sant at vi gjør det vi kan, altså at vi ikke kunne gjort mer? Selvsagt ikke. Vi gjør det vi har valgt å gjøre for å hjelpe Ukraina – som er noe annet enn det vi kan.

Med Støres opptreden i Stortinget har denne usanne frasen nå fått to like usanne tillegg. I sitt svar til Melby sa han nemlig to andre ting:

1. «Vi gir det ukrainerne ber om», og

2. «Vi gir dem det de trenger»

Dette er ikke sant. Sannheten er at vi gir ukrainerne litt av det de ber om, og vi gir dem litt av de trenger. Som Benjamin Franklin skrev en gang: «Half the Truth is often a great Lie.»

Hvorfor er det slik, hvorfor snakker statsministeren usant, og hvorfor slipper han så lett unna?

I teksten «Sannhet og politikk» skrev den politiske tenkeren Hannah Arendt:

«Uønskede meninger kan imøtegås, avvises eller gjøres til gjenstand for kompromisser, men uønskede fakta er i besittelse av en umåtelig irriterende stahet som det er umulig å rokke ved, unntatt gjennom ren og skjær løgn.» (Agnete Øyes oversettelse i Politikk i dystre tider, red. Rune Slagstad, s. 369)

Arendt fortsetter på en måte som bringer oss nær Støres retorikk:

«Faktuell sannhet er […] ikke mer selvinnlysende enn meningsoppfatninger, og dette kan være en av grunnene til at de som tror at alt er meninger, synes det er relativt lett å avfeie faktuell sannhet som bare nok en meningsoppfatning.» (s. 372)

Eller med Støres ord: Det utvetydige faktum at den norske statskassen har hatt en massiv merinntekt som følge av de høye gassprisene, er bare en av mange mulige «analyser».

Hvor fører dette oss hen? Igjen Hanna Arendt (samme tekst, s. 387):

«Resultatet av en konsistent og altomfattende erstatning av faktuell sannhet med løgner, er med andre ord ikke lenger at løgnene nå blir akseptert som sannhet og sannheten fordømmes som falsk, men at den følelsen vi orienterer oss etter i virkelighetens verden – og kategorien sannhet versus usannhet er blant de mentale redskapene vi bruker her – blir ødelagt.»

Eller som formulert av den britiske filosofen Bernhard Williams i boken Truth and Truthfulness (2002), s. 6-7:

«[…] I shall claim that [we] need to take seriously the idea that to the extent that we lose a sense of the value of truth, we shall certainly lose something and may well lose everything.»

Også Høyre-leder Erna Solberg er fast bestemt på å motsette seg virkeligheten, for konfrontert med samme ugjendrivelige faktum som Støre, svarer hun:

«Jeg blir aldri med på dette om at Norge har ekstraordinære inntekter på grunn av krigen. Vi har også ekstraordinære utgifter […].»

Heller ikke Solberg liker altså «analysen» – hun foretrekker alternative fakta. At Solberg sier dette samtidig som hennes parti går inn for å øke støtte til Ukraina, er ingen unnskyldning.

Solberg gjør også noe som Støre ikke gjør – hun leverer en falsk sammenligning: Hun impliserer at vi har hatt «ekstraordinære utgifter» som er like store, eller i det hele tatt kan sammenlignes med det vi har hatt av ekstraordinære inntekter.

Vi har hatt utgifter, blant annet til mottak av ukrainske flyktninger. Men Solberg vet – hun vet det utmerket godt – at disse utgiftene er forsvinnende små sammenlignet med merinntekten fra petroleumseksporten. Altså velger også hun å lyve. Og som kjent – personer lyver når de opplever sannheten som for ubehagelig.

La oss ikke venne oss til at ordene og språket mister sin kraft og sin mening, at meningsfullhet erstattes med meningsløsheter, at sannhet erstattes med løgn. Og la oss ikke være så redde for å kalle tingene ved deres rette navn.