Er dette tiden for en samlingsregjering?

Krig og kriser har fremprovosert bred politisk samling i Norge tidligere. Siden unionsoppløsningen har Norge ved tre tilfeller hatt samlingsregjeringer der store deler av, eller alle, partiene på Stortinget har inngått. Christian Michelsens regjering i 1905, og de to samlingsregjeringene under og etter den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. Fellesnevneren har vært stabilitet og styring i en tid der tverrpolitiske mål trumfer politiske kjepphester.

Israel er det første landet hvor det har blitt tatt initiativ til samlingsregjering mens viruset herjer. Den kaotiske politiske situasjonen i Israel er i ferd med å føre til en felles korona-regjering mellom kamphanene Benny Gantz og Benjamin Netanyahu. Det politiske klimaet i landet kan ikke sammenliknes med Norges, hverken hva gjelder tradisjon for samlingsregjeringer eller temperatur på ordskiftet. Men tiden som kommer kan ha enkelte paralleller til de økonomiske utfordringene under de harde tredveåra i Vesten. Den gang førte de politiske og økonomiske følgene av depresjonen til flere samlingsregjeringer i Storbritannia. De tøffe rundene parlamentene i ulike land vil måtte ha i tiden fremover, kan føre til tilsvarende strukturer som i Storbritannia under depresjonen.

En bredere regjeringssammensetning har så langt ikke vært tema her hjemme. Foreløpig har regjering-storting-samarbeidet fungert nokså bra. Så lenge koronakrisen herjer, har Stortinget bedt regjeringen om ikke å levere noen saker som ikke er koronarelatert. I bytte har regjeringen fått vedtatt en fullmaktslov som skal sikre at regjeringen kan styre effektivt i ukene og månedene som kommer. Med andre ord er vårt nasjonale politiske system ene og alene dedikert til håndtering av epidemien. Det er fornuftige grunner til at fokuset er fininnstilt på å håndtere korona. Samtidig er det en dissonans i at politikerne gjerne ønsker å «holde hjulene i gang» i arbeidsmarkedet, mens all øvrig politisk virksomhet opphører.