Kan gjenvalget reddes?

Kommunevalget er over og kommentariatet er allerede over på Stortingsvalget i 2021. De aller fleste, kanskje alle, mener at det mest sannsynlige utfallet er at den sittende regjering mister sitt flertall. Det gjør jeg også.

Regjeringen er preget av styringsslitasje og intern uro. Det er ikke vanlig at en regjering blir gjenvalgt to ganger – vi må helt tilbake til Einar Gerhardsens tid. Og her må Solberg-regjeringen regnes som én regjering, selv om den er utvidet i løpet av den andre perioden, siden den har hatt det samme parlamentariske grunnlaget hele tiden.

Valgresultatene gir en klar melding. I 2017 gikk alle de fire partiene i regjerings grunnlag tilbake fra forrige stortingsvalg. I år gikk alle de fire partiene tilbake sammenlignet både med 2015 og 2017.

Meningsmålingene er også entydige, og har vært det en stund. Gapet mellom blokkene er langt større enn det noen gang var i den blå regjeringens første periode. Vi må helt tilbake til januar for å finne at de fire partiene har nådd 70 mandater på gjennomsnittet av målingene, og det trengs 85 for flertall. Selv om Venstre og KrF skulle karre seg over sperregrensen igjen – noe de ikke har vært på gjennomsnittberegningene i år – er det et godt stykke frem. Formodningen er altså at regjeringen faller.

Det er ikke det samme som at dette er sikkert. Mye kan skje, og mye vil skje på de to årene som er igjen. Nedenfor går jeg gjennom noen av de usikkerhetsfaktorene vi har oversikt over. Men det vil gjerne også komme helt overraskende hendelser – «ukjente ukjente» – slik få i 2013 så for seg at oljeprisfall, flyktningkrise, Brexit og Trump skulle bli viktige hendelser som preget Solberg-regjeringens handlingsrom.

Arbeiderpartiets selvskading

Arbeiderpartiet blødde i dette valget fra et utall av sår, i alle retninger. I byene tapte de grønne velgere til MDG, og bilvelgere til FNB. I utkantene tapte de stort til Senterpartiet, og i mesteparten av landet lakk de dessuten noe til SV og Rødt. Til sammen gjorde de to rødere partiene det 1,5 prosentpoeng bedre enn i 2017, og 3,7 bedre enn i 2015.

Det er fristende å forsøke å få tilbake alle typer velgere som er tapt, men det kan vise seg å være en umulig oppgave. Å lene seg for mye i den ene retningen gir tap i en annen, eller åpner opp en ny lekkasje til høyre. Dersom Arbeiderpartiet fortsetter dreining i sosialistisk retning i kampen mot kommersielle selskaper i velferd og omsorg, risikerer de for eksempel tap av lillavelgere til Høyre.

Noen, som Espen Barth Eide, vil bringe MDG inn i et rødgrønt samarbeid. Deler av fagbevegelsen er totalt avvisende, mens Jonas Gahr Støre skyver spørsmålet foran seg. Senterpartiet gjør det på sin side klart at de ikke vil samarbeide med MDG, så da må AP velge mellom de to.

Et grunnleggende spørsmål er hvor grønt Arbeiderpartiet skal være. Støre ga klart uttrykk allerede på valgnatten for at AP ikke kan være et rendyrket grønt parti, fordi det også er mange andre viktige hensyn å ta. Tolkningen av dette valget er også viktig: Var det en grønn bølge eller var det det ikke? Det er liten tvil om at klima og miljø var viktigere for velgerne enn det pleier, selv om vi må vente på Valgundersøkelsen for å få gode tall på dette.

Men hvor mange velgere ble egentlig flyttet? Venstres statssekretær Sveinung Rotevatn påpekte i en tweet at de tre «miljøpartiene» MDG, SV og Venstre til sammen gikk frem 2,6 prosentpoeng fra forrige kommunevalg, mens Frp, FNB og Sp på motsatt side til sammen gikk frem 7,1 prosentpoeng. Så kan man alltids diskutere hvor Senterpartiet passer i dette bildet, men jeg heller mot å være enig med Rotevatn: SP henter velgere på å være i opposisjon til mye av den grønne politikken, tydeligst i kravet om bedre vilkår for bilistene i distriktene.

Lederstriden bobler

Selv om AP forsøker å legge lokk på, bobler det også en lederstrid under overflaten. Under normale omstendigheter hadde ikke en partileder overlevd to så dårlige valg på rad, slik Støre har levert. Stortingsvalget burde han ha vunnet, men det ble tilbakegang og det nest dårligste resultatet siden krigen. Kommunevalget ga voldsom tilbakegang og det dårligste resultatet siden krigen. Han mangler autoritet i eget parti, og sliter allerede med å holde EØS-opposisjonen på plass.

Men alternativene står ikke i kø. Hadia Tajik ble svekket av måten hun håndterte Giske-saken på. Trond Giske bygger seg igjen opp på grasrota, men vil være uakseptabel for store deler av partiet. Raymond Johansen gikk på en kjempesmell i Oslo, noe som setter et stort spørsmålstegn ved hans velgerappell, folkelig eller ikke. Det har gått så langt at mange nå mener at man må tenke helt nytt, og LO-leder Hans-Christian Gabrielsen trekkes frem av mange. Han gir riktignok et solid inntrykk, men ville han være en velgermagnet?

AP kan altså rote seg ytterligere bort i intern strid – om politisk retning og/eller om personer. Og kaoset innen Arbeiderpartiet kan få selskap av «kaos på rødgrønn side».

Statsminister Trygve

Senterpartiet kan fortsette å vokse i en slik grad at det er Trygve Slagsvold Vedum som fremstår, eller vil fremstille seg som, den naturlige statsministerkandidaten i 2021. Selv om et mer realistisk scenario er at Senterpartiet blir en kraftig styrket juniorpartner i en regjering med Arbeiderpartiet, kommer likevel spørsmålet: Hvordan vil urbane velgere reagere på et så sterkt Senterparti? Kan det gi en åpning for Høyre?

I mange kommuner kommer Senterpartiet etter mandagens valg til å velge borgerlig side. De har også fått tilsig av velgere fra høyresiden, særlig Frp, men også Høyre som gjør det mindre opplagt at partiet skal holde seg til venstresiden fremover. Skal SP bli enda større, må de holde god avstand til SV og MDG, for ikke å snakke om Rødt.

På ett område er imidlertid Senterpartiet på linje med Rødt og SV, og det er i motstanden mot EØS-avtalen. Når disse partiene nå går frem, styrker det de i Arbeiderpartiet som også er motstandere. Skulle AP snu her, vil det åpne seg et stort rom for Høyre.

Det finnes altså et potensial for like mye bråk innen det rødgrønne regjeringsgrunnlaget som i dagens regjering. Men for Solberg-regjeringens overlevelse er det avgjørende hvor tydelig denne splittelsen er i forkant av valget i 2021, eller om den først og fremst blir synlig etter et regjeringsskifte.

Fortsetter Arbeiderpartiets nedgang og Senterpartiets fremgang, kan det til og med hende at noen kommentatorer begynne å spekulere i en sentrumsregjering igjen. Dersom KrF og Venstre overlever lenge nok, da.

Frp tar friminutt

Selv om det bare halvdårlige, i motsetning til katastrofe kommunevalget reduserer sjansen, kan Fremskrittspartiet komme til å gå ut av regjeringen, men fortsette som et slags støtteparti ved at budsjettene gjøres opp den veien. Dette vil sannsynligvis gi økt oppslutning for Frp gjennom tydeligere egenmarkeringen. Et Listhaug-ledet opposisjonsparti vil nok ikke nå gamle høyder, men skulle kunne heve partiet tydelig fra dagens nivå. En del av disse nye velgerne kommer tilbake fra gjerdet eller fra SP/AP.

En regjering uten Frp gir trolig også bedre muligheter for Venstre til å markere sin egenart og vil i seg selv ses på som en seier for Venstre. Da øker sjansene for at partiet klarer sperregrensen i 2021. Som jeg skrev om i august, er det mye som taler for at oppslutningen om de fire regjeringspartiene vil være klart høyere dersom de ikke lenger sitter i regjering sammen.

Frp kan også få drahjelp, både innenfor men særlig utenfor regjeringen, dersom flyktningbølgen tar seg opp igjen. Tyrkia truer med å slippe opp den østlige Middelhavsruten igjen, og sluttkampene i Syria om Idlib-provinsen vil gi et nytt press på grensene. Det kan også tenkes at det dårligere forhold til Russland vil gjenåpne den nordlige flyktningruten som brakte så mange til Norge vinteren 2015-16.

Reformene virker!

Solberg-regjeringen har satt i gang en rekke reformer av varierende betydning. Nøkkelordet her er «satt i gang». Problemet med reformer er at de ofte skaper mye uro mens de diskuteres og i tidlig implementeringsfase, mens gevinstene kommer senere, ofte mange år senere. Regjeringen har derfor oppfordret til tålmodighet. Men etter seks, og etter hvert syv og nesten åtte år i regjering er det et svakt argument. Så skal det nevnes at i hvert fall én reform virker, opprettelsen av selskapet Nye Veier, som har gitt store besparelser på dette området.

Mange av reformene er omstridte, og har fyrt opp under Senterpartiets støtte. Solberg kan håpe at flere av disse, først og fremst politireformen, snart begynner å bære frukter. Kommunesammenslåingene fra 1. januar neste år vil ha for knapp tid til å produsere synlige positive resultater. Her prioriterte regjeringen en langvarig forankringsprosess i forkant av vedtaket fremfor å kunne vise til slike resultater i valgkampene.

Økt oljetrykk

Solberg kan også håpe på at krefter utenfor hennes kontroll vil gi henne enda mer oljepenger å bruke, til å smøre konflikter i regjeringen og til å smøre velgerne. Vi vet at i år har oljefondet økt kraftig på grunn av gode tider i internasjonale aksjemarkeder, samt en svakere krone. Hun kan håpe på at dette vil fortsette og forsterkes, for eksempel fordi Trump avlyser handelskrigen av redsel for virkningen på hans egne sjanser for gjenvalg, eller at Trump taper valget neste høst og internasjonale forhold normaliseres.

Eller Solberg kan rett og slett åpne slusene uansett. Fra 2013, da Solberg tok over, til 2018 økte hun offentlige utgifters andel av BNP med 4,5 prosentpoeng. I samme periode senket den konservative regjeringen i Storbritannia andelen med 4,3 prosentpoeng. Johnson-regjeringen har imidlertid lagt den fiskalt konservative linjen til side i et massivt overbud foran et varslet nyvalg, og skryter nå av at de øker utgiftene overalt. Solberg har vist seg som P i manns minne, så hvorfor skulle hun ikke gjøre det samme, særlig dersom hun ser at Johnson lykkes med sitt grep?

Deler av pressen vil skrike opp, men har ikke noe alternativ å peke på, siden venstresiden ikke er noe bedre. Responsen fra velgerne er imidlertid usikker. Det vil bli enda tydeligere at Solberg forsøker å kjøpe velgere, og det har ikke vært så vellykket så langt.

Eksterne sjokk

Internasjonale forhold vi ikke har kontroll over, kan skape bekymring og samling rundt «stø kurs». Arbeiderpartiet dro nytte av dette i 2009, i etterdønningene av finanskrisen, og som Jens Stoltenberg har Erna Solberg en ro og robusthet som kan fungere fint, også velgermessig, i urolige tider.

Noen av disse mulige sjokkene har vi oversikt over: En opptrapping av handelskrigen mellom Kina og USA kan utløse økonomisk nedgang som også rammer Norge, ikke minst gjennom lavere oljepriser. Det gir en åpning for å vise handlekraft ved å åpne kranene med oljepenger.

Potensialet for militære konflikter er betydelig i mange områder, særlig knyttet til Iran og Nord-Korea, men Russland og Kina kan også prøve seg på eventyr, og situasjonen mellom India og Pakistan er spent.

Og kanskje skjer det altså noe helt uventet, som får stor betydning for valget i 2021. Men enn så lenge er utsiktene til gjenvalg for de ikke-sosialistiske ganske dystre, dersom regjeringen da holder så lenge.