Kampen om tallerkenen

Kan du huske en tid da det ikke var så farlig hva man spiste, da det viktigste var å spise variert – kjøtt, fisk, grovbrød, grønnsaker og poteter – og godteri var lov en gang i uka (kos deg!)? Det kan neimen ikke jeg heller. Siden tenårene har hva vi bør spise vært et dominerende samtaleemne i store deler av min omgangskrets, for ikke å snakke om i aviser og tv-programmer. Så kan det riktignok innvendes av de fleste ernæringseksperter at et variert kosthold bestående av de tingene jeg nevnte, er helt supert. Strengt tatt er det nøyaktig dette som er de anbefalte kostholdsrådene. Problemet er at de ikke følges. 

At kostholdsrådene faktisk er relativt enkle, virker det som mange glemmer. Ellers ville alle de andre tipsene fra sosiale og tradisjonelle medier sannsynligvis forduftet, eller i det minste minket ganske kraftig. Menneskelig psykologi er ikke alltid så rasjonell, men den er forutsigbar. For i vakuumet av ikke å følge kostholdsråd, eller synes de er vanskelige, eller glemme at de finnes, leter vi etter andre, bedre råd, som enten er lettere å følge eller har enda bedre konsekvenser for helsa vår. Mennesket vil bedras, så la det bedras. 

Historisk har mat vært relativt enkelt: man spiser den maten man har, og så ferdig med det. Og den maten har vært enkel og begrenset. I dag er overfloden av mat og næring tilgjengelig for de aller fleste i rike land, en historisk og evolusjonær unntakstilstand. Dessuten har maten og måten vi spiser på endret seg fundamentalt på bare et par generasjoner. 60 prosent av maten vi kjøper på butikken er såkalt ultraprosessert mat som er rask å tilberede. Når vi kjøper mer eller mindre ferdiglaget mat, mister vi oversikten over hva som er i den og hva det faktisk er vi spiser.