Utenriksministeren svikter Hongkong og norske verdier i møtet med Kina

I et intervju under sin Kina-reise tidlig i februar ble utenriksminister Espen Barth Eide konfrontert med Hongkong-myndighetenes løfte i frihandelsavtalen med EFTA om en demokratisk utvikling. På spørsmål om utviklingen tilsier at Norge vil si opp avtalen, svarte Eide: «Nei. Det er ikke vår oppgave å bestemme hvordan Kina organiserer seg.»

Eide slår Hongkong og Kina i hartkorn når han gir uttrykk for at Kina står fritt til å behandle Hongkong som en hvilken som helst annen kinesisk by.

Hongkong ble en del av Folkerepublikken Kina i 1997. Dette skjedde i henhold til en avtale med Storbritannia, som ble registrert av begge parter i FN i 1985. Etter avtalen skal byens lovgivende råd velges av folket, og byregjeringen skal stå ansvarlig overfor rådet.

Dette forholdet ble så bekreftet i Hongkongs Basic Law, en lovsamling som detaljerer enigheten fra den FN-registrerte avtalen. Der fremgår det en forpliktelse om at myndighetene skal innføre valg av byregjeringens leder og det lovgivende rådet.

I 2020 innførte Beijing en sikkerhetslov i Hongkong som knuste byens aspirerende demokrati. I 2021 ble samtlige opposisjonspolitikere som ville stille til valg, arrestert. Senere samme år kom en valglov som diskvalifiserte kandidater som er kritiske til Xi Jinping. Alle kandidater er lojale til kommunistpartiet, og et stort flertall blir utpekt av myndighetene.

Beijing ga løfter til Hongkong om autonomi og frie valg. Med et «pennestrøk» fjernet Norges utenriksminister byens autonomi fra norsk Kina-politikk, i tråd med Beijings mislighold av avtalen med Storbritannia. Med Eides samtykke overkjører diktaturet det aspirerende demokratiet, i strid med prinsippet om en regelstyrt verdensorden.

Universelle rettigheter

Formuleringen fra EFTA-avtalen uttrykker mer enn en forpliktelse om demokrati. Partene lover også å respektere menneskerettighetene, blant annet med henvisning til FN-erklæringen om universelle rettigheter.

I juli 2022 vurderte FNs menneskerettighetsråd situasjonen i Hongkong etter innføringen av Beijings sikkerhetslov. I sin uttalelse uttrykker rådet en dyp bekymring for at denne loven får forrang over lovgivning som garanterer at Hongkong vil følge FN-konvensjonen om politiske og sivile rettigheter. Det vises til at sikkerhetsloven innebærer en uforholdsmessig begrensning av befolkningens rettigheter, med henvisning til 15 av konvensjonens artikler. Menneskerettighetsrådet ba derfor om at loven må trekkes tilbake, og at dens anvendelse må opphøre med umiddelbar virkning.

I intervjuet ble ikke Eide spurt om utviklingen for menneskerettigheter i Hongkong bør få følger for EFTA-avtalen. Men avtalen består, så det er grunn til å tro at regjeringen heller ikke vil ansvarliggjøre Hongkong-myndighetene for overtredelsen av denne forpliktelsen.

Frihandel, menneskerettigheter og en opphausset dialog

I det samme intervjuet holdt Eide døren åpen for en frihandelsavtale med Kina. På et nettmøte hos NUPI 1. mars bekreftet han at det fortsatt er aktuelt med en avtale, men at denne ikke er rett rundt hjørnet.

Regjeringens representanter har ved flere anledninger understreket at ivaretakelse av menneskerettigheter vil være et viktig element i en eventuell frihandelsavtale:

● «Jeg føler meg trygg på at vi får ivaretatt [menneskerettigheter] på en god måte» (Næringsminister Jan Christian Vestre)

● «For at vi skal ha en sånn avtale, så må vi ha sterke og robuste MR-referanser i avtalen» (Statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik i UD)

Til Aftenposten sa Eide «Du kommer lengst i Kina med en respektfull dialog». Ved alle bilaterale møter etter at Solberg-regjeringen la frem Normaliseringserklæringen i 2016 har norske statsråder fortalt at menneskerettigheter har vært tema i samtalene.

Perioden sammenfaller med omfattende angrep på menneskerettigheter: Med hundretusenvis, trolig millioner, av uigurer i konsentrasjonsleirer. Med totalkollapsen av Hongkongs autonomi og frihet. Og et tiår med forfølgelse av advokater som arbeider for menneskerettigheter i Fastlands-Kina.

Våre beslutningstakere nekter å konfrontere sine luftige visjoner med realitetene. Når det gjelder menneskerettigheter, kommer man ingen vei med en respektfull dialog med Xi-regimet.

En konsekvent norsk Kina-politikk

I svaret om frihandel på NUPI-møtet sa Eide at det vil være meningsløst «om vi prøver å skyve [Kina] unna, vi later som om de ikke er der, vi vil ikke ha noe med dem å gjøre, når de er en så stor del av verdensøkonomien».

Dette er en stråmannsargumentasjon som også Erna Solberg grep til på fjorårets landsmøte i Høyre. Påstanden om at alternativet til frihandel er ingen handel, er absurd. Alternativet er å videreføre dagens politikk der multilaterale regler fra WTO ligger til grunn. En bilateral frihandelsavtale kan kinesiske myndigheter komme til å bryte etter forgodtbefinnende.

Regjeringen kan velge å legge faktiske forhold til grunn, og gi slipp på den flyktige retorikken. Realitetene er at

● Folkerepublikken søker politisk kontroll gjennom sabotasje av internasjonal handel når det passer regimet, med mislighold av frihandelsavtaler (Australia) og WTO-regler (Litauen)

● En avtale vil også berøre arbeidstakerrettigheter, og Norge har sanksjonslistet kinesiske tjenestemenn grunnet ansvar for tvangsarbeid

● Etter 2020 styres Hongkong i praksis fra Beijing, slik at Folkerepublikken allerede er ansvarlig for misligholdet av én handelsavtale med Norge (EFTA-avtalen)

● EU har ingen planer om å starte frihandelsforhandlinger med Kina, men prioriterer arbeidet med å styrke WTO

Når vi samtidig vet at regjeringen har forpliktet seg til en europeisk linje i Kina-politikken, gir konklusjonen seg selv: Det er på tide å legge bort ambisjonen om frihandel med Xi Jinpings Kina.

Farvel, solidaritet

I svaret på NUPI-møtet sa Eide også at Beijing «vil ha en mer samarbeidende verden, det er i og for seg ikke noe dårlig utgangspunkt». Her bør norske myndigheter ha et langt mer nyansert syn, særlig med tanke på at Norge ønsker å legge folkeretten til grunn for internasjonale relasjoner.

Kina har for eksempel ikke ratifisert FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (Hongkong er et unntak). Havrettskonvensjonen har derimot blitt ratifisert. Likevel nekter Beijing å etterkomme en bindende dom fra Haag om at okkupasjonen av filippinske øyer i Sør-Kina-havet er ulovlig. Tvert imot: Kinesiske kystvaktskip og paramilitære fartøyer trakasserer jevnlig filippinske skip. Det har vært minst 5 trefninger bare siden oktober i fjor ([1], [2], [3], [4], [5]).

Dette bør ses i sammenheng med overgrepene mot etniske folkegrupper og demokratisk opposisjon, samt Beijings egenrådige handelspolitikk. Eides «samarbeidende verden» er et sted der samarbeidet foregår på et brutalt diktaturs vilkår, ikke på folkerettens grunnlag. Utenriksministeren virker her å være fanget i diktaturets retorikk. Det finnes knapt noe dårligere utgangspunkt.

Hva så med Norge? I en regelstyrt verden får avtalebrudd konsekvenser. Misligholdet av EFTA-avtalen avfeies av Eide, uten omsvøp. Det er også høyst alarmerende at våre regjeringer ikke står opp for Havretten når vi ikke selv er skadelidende: EUs uttalelse med støtte til Filippinene støttes av Montenegro og Albania, men ikke Norge.

Norges troverdighet som en konsekvent forsvarer av folkeretten er svekket av Kina-politikken til regjeringene Solberg og Støre.