Vardøger: Med russiske talepunkter skal freden vinnes i Ukraina

I’m all they ever talk about on their news cycle of abuse
I’m there on your borders, not gonna quit
To new world orders I will never submit
Call me a warmonger and I’ll give you a war
Say I’m a cheat and I’ll still fake the score.

Pet Shop Boys

Spørsmålet om å sende våpen til ukrainerne har satt fyr på ytre venstre. Særlig Rødt opplever turbulente tider. Etter Russlands invasjon i Ukraina, vedtok Rødt både å si nei til svensk og finsk NATO-medlemskap, samt å si nei til å sende våpen til den ukrainske motstandskampen. Etter dette har sentrale folk i partiet åpent erklært at de vil stemme for å sende våpen på landsmøtet i april. De har nok satt sin lit til at de fleste i partiet vil være enige etter å ha tenkt seg om, men den prosessen ser ikke ut til å gå på skinner. Rødt stemte imot støttepakken til Ukraina som ble vedtatt denne uken.

Debatten i partiet, godt synlig i både sosiale og tradisjonelle medier, har vært temmelig bråkete. For mange i Rødt handler vedtaket om partiets sjel: Et ja til våpen er et knefall for USA og NATO, de mørkeste kreftene. Folk er i harnisk, og ordene og anklagene om svik er harde. Moxnes aner konturene av en intern katastrofe og tør derfor (slik det ser ut) ikke å fristille stortingsrepresentantene i våpenspørsmålet.

Det som plager ledelsen i Rødt mest, er at Ukraina-spørsmålet har fått de verste i partiet til å krype ut fra treverket. Innslag som ledelsen i partiet har gjort sitt ytterste for å benekte at eksisterer, men som viser seg å ha innflytelse fremdeles. Våpendebatten er synlig plagsom. Det merkes når de største profilene i partiet er så stille som mulig om Ukraina, men kompenserer med eskalerende, frenetisk kraft- og trygdepopulisme.

Det ledelsen nå kommuniserer, er at våpennekten er resultat av legitime bekymringer, som eskalering av krigen, ønske om fred og våpeneksport til land som er i krig. Men dette er nok mest skadebegrensning. Slike grublerier er neppe avgjørende for våpennekten. Den er helst utslag av gammel ideologisk posisjonering, utledet av blant annet deformert antiamerikanisme. Det finnes ikke den lidelse i verden dogmatikerne vil la seg omvende av, når «beistet» i den andre enden er NATO.

Over til SV

Det er også godt kjent at våpensaken debatteres flittig i SV, men da i langt mer siviliserte former. Derfor går diskusjonene litt under radaren.

SV står langt fra Rødt. SV er ikke kommunister eller revolusjonære. I SV finnes venstresosialdemokater, noe som knapt eksisterer i Rødt. Men det finnes også åpenbare berøringspunkter mellom de to, ikke minst i synet på norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Sånn sett kan vi snakke om en slags «lovmessighet». Jo lenger folk graviterer ut mot ytterkantene, desto «rarere» og mer konspiratorisk blir det. De rareste finner man naturlig nok i Rødt, rett og slett fordi Rødt er det mest ytterliggående partiet i Norge. Logisk nok følger venstresiden i SV et stykke på vei i hælene på Rødt. Likevel er den kanskje vesentligste forskjellen at mens Rødt stadig rekrutterer nye generasjoner med dogmatikere, blir dogmatikerne i SV stadig eldre – museumsvoktere.

At SV fremstår som mer moderate enn Rødt, skyldes rett og slett at SV er mer moderate, og derfor har større evne til å tilpasse seg nye realiteter, nye omdreininger og nye motsetninger. I SV foregår det en debatt om norsk NATO-medlemskap. Det er lite trolig at partiet vil gå inn for det, men de vil antagelig understreke at utmelding av NATO vil være uaktuelt i lang tid. I tillegg har SV akseptert svensk og finsk NATO-medlemskap. Ikke minst går de inn for å gi ukrainerne våpenhjelp. SV har utvilsomt vært gjennom en reise de senere (ti)årene. Selv om mye fremdeles er som et roteloft for venstreradikale ikke-kommunister, har det kommet flere og flere moderate, Europa-orienterte og pragmatiske, flinke folk til partiet.

SV har landsmøte i mars. Vi kan ikke vite sikkert hva partiet endelig bestemmer seg for i spørsmålet om Ukraina. Antagelig kommer fornuften til å stå seg, men det er krefter i partiet som trekker i motsatt retning. Her er det snakk om mange i den gamle garden, blant dem profiler som har lest sin Marx og som ofte hadde et apologetisk forhold til Sovjetunionen under den kalde krigen. Kall dem gjerne partiets hardlinere.

Et innblikk av noe av det som rører seg i SV, finner vi i magasinet Vardøger. Tidsskriftet kommer ut omtrent en gang i året (siden 1969) og kan best beskrives som en arena for venstresiden i SV, med supplerende bidrag fra andre skribenter som befinner seg langt til venstre.

Etter dagens målestokk forteller nok Vardøger oss mer om hva som rører seg i Rødt og omland, enn om hva som rører seg i SV og omland. Men den forteller oss også en del om det som rører seg i ytterkanten av SV. Sett utenifra er ikke marxistisk ideologi et viktig tema for debatt i SV. De har på sett og vis avfunnet seg med å være et parti til venstre for sosialdemokratiet, med et abstrakt eller uavklart forhold til sosialistisk ideologi. Foruten i enkeltsaker, er det i spørsmålet om utenriks- og sikkerhetspolitikken vi finner de fleste berøringspunktene mellom de to partiene. Kodeordene her er selvsagt NATO, Vesten, USA og globalisering. Russlands angrepskrig mot Ukraina har fått frem det verste i begge partier og verstingene i SV er godt representert i Vardøger.

Statister i egen utslettelse

Vardøgers 2023-utgave er i sin helhet viet Ukraina, under den ladede tittelen «Russland og NATOs krig i Ukraina – slagmark Ukraina». Allerede her merker vi at Ukraina og ukrainerne er redusert til statister i egen utslettelse. I et innlegg i Klassekampen 16. februar gjør Bodil Chr. Eriksen, SVer, historiker og redaksjonsmedlem i Vardøger, jobben lett for dem som vil finne substansen i den 170 sider lange pamfletten. Etter en lang utgreing om fred og forpliktelser til å få slutt på krigen (som russerne ifølge Eriksen ønsker, men ukrainerne og Vesten nekter å være med på) skriver hun helt på tampen:

«De som velger å støtte våpenleveranser, bør i det minste vite hva det innebærer. Bakgrunnen for krigen og hva som står på spill, er grundig behandlet i Vardøger nr. 40. Våpenstøtte til Ukraina er også støtte til USAs imperialisme og Vestens maktfulle dominans.»

På vaskeseddelen til Vardøger står det at de er «et vitenskapelig tidsskrift med spesiell vekt på politisk økonomi og samfunnsanalyse». Hvordan de har fått denne statusen vites ikke, kun én av tolv artikler er fagfellevurdert, men man skal heller ikke se bort fra at begrepet vitenskapelig har en marxistisk schwung over seg, som i vitenskapelig sosialisme. Da er det fristende å parafrasere Per Egil Hegge: Det er da en Herrens velsignelse at det er et vitenskapelig tidsskrift, for tenk om det ikke hadde vært det.

Folkene bak Vardøger er godt over middagshøyden. Arne Overrein og Hans Ebbing er begge SV-veteraner, ildsjeler og redaktører. De ble kalt museumsvoktere av Erik Solheim – for tretti år siden. For å gi mer kjøtt på beinet har Vardøger hanket inn stemmer som Marielle Leraand (omtalt som ytterliggående av Rødts partiledelse), samt den gjenoppvåknede AKPeren Sigurd Allern. Den notoriske konspirasjonsteoretikeren Ola Tunander har også fått boltre seg.

I sin tid mente SVs Arne Overrein at Solzjenitsyn ble brukt som skyts av de reaksjonære i sine «velregisserte kampanjer for å diskreditere sosialismens og revolusjonens idé ved å vise til forholdene i Sovjetunionen».

Overrein har ment mye om tiden etter Sovjetunionen også, og særlig om Putin. «Putin er pragmatiker ... han ser ikke på Vesten som en fiende og har ingen ideologiske hemninger mot Vesten som sivilisasjon, slik andre i Russland har», skrev han i Vardøger i 2018. Formålet var, ifølge Overrein, som var redaktør for dette nummeret, å ta et oppgjør med «de russofobiske premissene som preger Vestens forhold til Russland». Eller som Overrein også formulerte det: «Et oppgjør med den massive og fordummende utenrikspolitiske konformismen.» (Hentet fra en kronikk av SVer Oddmund Enoksen i Nordnorsk Debatt).

Overrein skulle snart miste noen illusjoner. Noen dager etter invasjonen, skrev han i Klassekampen at Russland har «mistet sin troverdighet som forsvarer av folkeretten». Tittelen på kommentaren var «Et sannhetens øyeblikk». Det hadde altså ikke gått opp for Overrein at Russland ikke hadde troverdighet som forsvarer av folkeretten før den 24. februar. Men Overrein visste råd, for Russland hadde mistet troverdighet og var nå «i likhet med NATO».

«Natos hevdelse av prinsippet om nasjonal sjølbestemmelse er like troverdig som Russlands hevdelse av samme. Det vil si: lite troverdig», fortsetter Overrein. Hvilket vel må tolkes som at NATOs «åpen-dør-politikk» er like lite troverdig som russernes angrepskrig, inkludert en evig strøm av lovnader om å utslette den ukrainske nasjon, dens kultur, språk og historie. Når Putin sier at Ukraina ikke finnes, er ikke Stoltenberg mer troverdig når han snakker om at et land selv må velge sin egen vei. Overrein har nok også tatt i betraktning det kulturelle folkemordet som Kreml deklamerer i det åpne, og som utspiller seg i de okkuperte områdene. Putins kommissær for barns rettigheter (barneombudet), Maria Lvova-Belova, blir i propagandaen fremstilt som en reddende engel for barn som er fanget opp i krigen i Ukraina. Den medfølende retorikken skjuler en nådeløs plan om å deportere ukrainske barn og adoptere dem inn i russiske familier. Slik skal smårusserne bli til ekte russere.

Det skulle altså bare gå en knapp uke fra den brutale invasjonen før Overrein var i full gang med å messe om amerikansk proxy-krig. Altså omtrent på det tidspunkt massakrene i Butsja fant sted.

«Det som hindrer en kompromissfred», skriver Overrein i Vardøger («Broderfolkene, krigen og NATOs lange arm»), er «delvis at ekstremhøyre og innflytelsen fra USA gjør at Zelenskyj har lite rom for kompromisser med fienden». Igjen er ukrainerne redusert til idioter, befolkningen som biomasse. De har en statsleder som er svak og som blir rundlurt av Boris Johnson til å oppgi en fredsavtale mellom Russland og Ukraina i april 2022.

Dette er ren bullshit, som brukes for harde livet av både ytre høyre og ytre venstre. Jovisst advarte Johnson mot å stole på Putin og eventuelle avtaler. Dette var på et tidspunkt da russiske styrker sto langt inne i landet, voldtok og drepte. Er det noen som var – og er – klar over Russlands utilregnelighet, er det nettopp Zelenskyj. En slik avtale ble naturligvis aldri seriøst vurdert i Kyiv.

Overrein skriver så i lange drag om at en våpenhvile må fremforhandles, og at dette bare kan skje hvis enkelte NATO-land bryter med sine egne og danner allianse med (russiskvennlige) «nøytrale land» som India, Tyrkia (?) og Sør-Afrika, samt Kina, i et såkalt «fredsparti». Alt skal skje over hodene på folket som er offeret i denne krigen. Foreløpig er det bare land «utafor Vesten» som er med i partiet, skriver Overrein, og dette er da de land, må man anta, som enten har støttet Russland i FN, eller stemt blankt. Overrein legger til at det er synd at Ukraina er så «uforsonlige». Et ganske utilslørt premiss i Overreins tekst er at han ser for seg at krigen i Ukraina kan bli et vendepunkt for Vestens hegemoni. Kan hende vi får en ny vår, med våre venner i Kina, Nord-Korea og Venezuela? En ny verdensorden, der altså.

Hans Ebbings bidrag «Krigen, NATO og venstresida» preges først og fremst av at det nesten er uleselig, som en slags irritert bevissthetsstrøm rettet mot ledelsen i SV, som han mener har lagt seg flate for NATO. Også her får vi høre om (fascist)kuppet i 2014, om hvordan amerikanerne pøste inn våpen til kuppmakerne og at proxy-krigen var i gang allerede da. Logikken i Ebbings resonnement er gjennomgående enveiskjøring: Hissige amerikanere på jakt etter hegemoni, foring av det våpenindustrielle komplekset, febrilsk jobbing for å innlemme Ukraina i det Ebbing omtaler som «USAs sikkerhetspolitiske føydalisme». Side opp og side ned om haukete vond NATO-vilje (USA), nesten ikke et pip om Russland som en mulig trussel, ingenting om putinistisk revansjisme og imperiale ambisjoner. Tanken om at NATO faktisk inneholder et element av genuint behov for beskyttelse, ser ikke ut til å streife Ebbing, som også mener at SVs berettigelse vil være tvilsom hvis de revurderer synet på NATO.

Ebbing har alltid vært en av SVs hardlinere, med fortid i Kommunistiske Arbeidsgrupper i Bergen. I 1975 hevet han vær-varsom-fanen: «En marxistisk kritisk drøfting av Sovjetunionen som ikke forfaller til anti-sovjetisme eller moraliseringer – er nødvendig for å presisere for oss selv hva vi mener med sosialisme, slik at vi kan skape et selvstendig politisk alternativ.» Ebbing er også skribent og medeier hos Steigan.

Ebbing og Overreins tekster har det til felles at begge i praksis foreslår en slutt på krigen som ikke er mulig. De vil ikke for harde livet sende våpen til ukrainerne, som altså er ukrainernes eneste mulighet til å forsvare seg, samtidig som de foreslår verdensordninger som er ikke-eksisterende. Legger vi til det nesten totale fraværet av forståelse for hvor ekstremt aggressivt Russland beviselig er, ville ukrainerne blitt utslettet på få uker om de eldre herrene fikk «viljen sin». Men det er de godt vant til. Ebbing og Overrein har alltid vært sekterister, selv i eget parti.

Russiskapologetisk standardoppsett

De fleste bidragsyterne sier i hovedsak det samme. La oss kalle det standardoppsettet for det russiskapologetiske ytre venstre: Russland er kjipe, men de hadde knapt noe valg på grunn av NATO-ekspansjon. Dessuten var Maidan-revolusjonen ikke en revolusjon, men et kupp, mer eller mindre iscenesatt av fascistiske krefter (for mer innblikk i standardoppsettet anbefales leseren å ta klikke seg inn på denne Twitter-tråden.) Boris Johnson lurte dessuten Zelenskyj til å droppe fredsavtale i april 2022. I tillegg mener alle at det må bli fredsavtale nå. Tunander mener at sabotasjen av Nord Stream var norsk-amerikansk. Allern klager over debattklimaet, sånn for å sette nøden i perspektiv. Allerns tekst er egentlig ganske tam og ikke så mye å skrive hjem om. Marielle Leraand er derimot hardere i klypa. Også hun klager på debattklimaet, særlig at ytre venstres whataboutisme får så mye tyn. Hun er forarget over at enkelte debattanter (for eksempel henne selv) plasseres «utafor det gode selskap», «demoniseres» og «latterliggjøres». Men så gir hun trøst i at mange land ikke har fordømt Russland i FN (altså land som Kina, Nord-Korea, Belarus, Venezuela ...). Det er altså mange i verden som har «en annen virkelighetsforståelse» enn den gemene hopen her hjemme: «Vi må ta innover oss at i andre deler av verden er det naturlig og rimelig å stille spørsmålet «hva med ...?». Så her er det bare å dure på, mener Leraand, fordi «whataboutisme er en helt nødvendig metode man må og skal bruke for å sette ting i perspektiv», som ellers mener at det viktigste er å få slutt på våpenleveransene fra USA og NATO, slik at det blir fredsforhandlinger. Hun har ingen tro på at Russland vil benytte muligheten til å valse over ukrainerne, fordi Russland, etter det hun vet, ikke har noen som helst plan om å okkupere Ukraina (altså «spesialoperasjonen»).

Det som virkelig er slående, er det totale fraværet av empati for ukrainerne. De skriver praktisk talt null om bomber, død, tortur, massegraver eller bortføring av barn. Det er den iskalde, beregnende ideologiske kynismen (eventuelt bitterheten) som rår: Makt gir rett. Som ekko fra den gang det ble trukket på skuldrene av massedrap i sosialistiske land. Det ble fornektet gjennom det samme whataboutistiske prismet.

Noe annet (vesentlig vil de fleste av oss si) som nesten er fraværende i Vardøger, er det faktum at et demokrati i Europa har blitt overfalt av et diktatur. Tvert imot, så gjør forfatterne det de kan for å karikere Ukraina som noe helt annet. Det blir kanskje enklere sånn. Skjønt dette er alt annet enn nytt fra ytre venstre. Påstander om at den kalde krigen var en konflikt mellom frie nasjoner og diktaturer ble ansett for å være latterlige (for «hva med ...»). Overført til Ukraina er det latterlig å tro at Vesten, USA og NATO (og Jens) på noen som helst måte er engasjert i konflikten av ideelle årsaker. Det handler utelukkende om å tilrane seg makt, penger og interessesfærer, skal vi tro Vardøger. En logisk, men kynisk slutning av det bipolare bildet («Russlands og NATOs krig») er at ukrainere, som selvstendige aktører, blir neglisjert så langt det overhodet lar seg gjøre. Siden ukrainere faktisk har en stemme (Слава Україні!) som i all hovedsak er stikk i strid med det ytre venstre tror og mener, så må ukrainerne mistenkeliggjøres og forsimples for å få lignelsen til å gå opp.

Flere av forfatterne i Vardøger sår tvil om – eller benekter – det de aller fleste har forstått: At Putins plan var å erobre hele Ukraina, innsette et marionettregime og tvangskonvertere ukrainerne til russere. Den ambisjonen er fremdeles ikke lagt på is. De trodde ikke på varslene om at Russland ville invadere, fordi det var propaganda fra USA og det militærindustrielle komplekset, men når det skjedde var det både galt og farlig at ukrainerne tok opp kampen med våpen, og i alle fall ikke med våre våpen.

I mellomtiden kan alle se hva ukrainerne blir utsatt for i alle russisk-okkuperte områder. Den ukrainske forfatteren Andrij Kurkov, som selv er etnisk russer og skriver på russisk, forteller til danske Berlingske:

«Russerne mener, at de har gjort alt for os. De gav os penge og billig gas. De korrumperede vores politikere, men vi blev alligevel ikke et russisk protektorat ligesom Belarus. Så for mange russere betyder det ingenting, når de læser om ukrainske ofre for krigen. Ukrainerne er forrædere, og forrædere skal dø. Hvis du afviser Ruslands kærlighed, fortjener du at dø.»

Hvis ukrainerne vil leve, trenger de altså midler til å forsvare seg med.

Pseudoargumenter

Det er ikke vanskelig å se hvorfor disse menneskene gjemmer seg bak realismeskolen. I stedet for å si rett ut at makt gir rett, så lenge den er mot USA og NATO, i stedet for å støtte barbariet i fullt dagslys, kan man skjule seg bak en slags strukturell skjebne, eller predestinasjon. Siden stormaktene Russland og Vesten har uforenlige verdier og mål, er en storkrig, mest sannsynlig atomkrig, uunngåelig. Derfor må en fred fremforhandles. Ola Tunander («Vår vei til atomkrigen») beskriver den eneste gyldige konfliktlinjen som den mellom å velge selv (da dør vi) eller å handle på en måte (legge seg på rygg) som ifølge Russland ikke «truer den russiske statens eksistens» (lurt).

Tunander skriver at krigen i Ukraina i praksis er Russlands forsvarskrig. Russerne kom egentlig sine egne til unnsetning i Donbas. Russerne hadde aldri til hensikt å okkupere Ukraina eller innsette et marionettregime, fastslår Tunander. Russisk imperialisme kan derfor utelukkes. Han kan derimot påvise en «vilje» til å befri det russiske Ukraina. Men siden ukrainerne utviste slik råskap mot russere i Ukraina, ble Putin tvunget til å lage en buffersone i Kherson og Zaporizjzja. Ukrainerne lager altså så mye kvalm at Putin må hardere til verks enn det han hadde tenkt. For russerne handler det om å avverge en eksistensiell trussel, mener Tunander, og denne trusselen er ... ja, dere vet. For USA handler det om å svekke Russland, eliminere dem som stormakt, og å svekke samhandelen mellom Europa og Russland, særlig på energiområdet. Tunander bruker mye plass på gassrørledningen Nord Stream 2. («USA har gjort alt for å stoppe den»). Han skriver ikke rett ut at Norge/USA sprengte den, bare antyder sterkt, men det har han gjort ganske utilslørt andre steder.

Tunander tror videre at Ukraina-krigen gir store muligheter for at det smeller av atombomber – i Europa. Siden verken USA eller Russland er interessert i atombomber i eget reir, blir Europa skueplass for faenskapet. Da vil USA, som ikke tør å forsvare oss, stå igjen som veike og åpne for nye muligheter, triumferer Tunander, nemlig en «selvstendig europeisk sikkerhetsordning». Intet er så ille at det ikke er godt for noe, altså.

Overrein vs. Fiskaa

I Vardøger er det også et intervju med Ingrid Fiskaa, der Overrein forsøker å få henne ut på skrotvenstre-galeien. Det er et selsomt skue – og litt oppløftende. Selv om Fiskaa nipper borti agnet til Overrein, sluker hun det ikke helt. Snarere står Overrein igjen som en litt skuffet, overivrig guttunge.

Overrein: «Nato-land, og i særdeleshet USA, har gitt en enestående og massiv militær og finansiell støtte til Ukraina. Vil Ukraina i framtida bli en klientstat under NATO og dermed en del av NATOs interessesfære?»

Fiskaa: «Det er for tidlig å gi et svar på dette. Men det er rimelig klart at USA ønsker at det skal bli slik. Jeg er i tvil om dette er i Ukrainas interesse. Det var også indre motsetninger i Ukraina om NATO-spørsmålet, men Russlands krig har ført Ukraina mye mer entydig over på vestlig side.»

Man kan altså tolke Fiskaa på best mulig måte, eller man kan la det være. Andre steder i intervjuet kommer hun med de vanlige tropene: «Jeg er uenig i at NATO er et verdifellesskap som vi kan akseptere.»

Fiskaa representerer venstresiden i SV. Hva hun vil ende på i spørsmålet om våpen til Ukraina, henger fremdeles litt i løse lufta, men sammenlignet med Vardøger fremstår hun voksen, eller kanskje rettere: tvisynt.

Det gir håp om at Fiskaa også er på vei – om enn sakte – inn i en ny tid. Det inntrykket kan man også – muligens – få av å lese intervjuer andre steder med påtroppende leder Kirsti Bergstø. På den annen side kommer lederskiftet, som går fra midt i partiet og klart mot venstre, på et uheldig tidspunkt.

Vi vet allerede at typer som Ebbing får det glatte lag av sentrale SVere. Spørsmålet som gjenstår, er hva som motiverer den fløyen – eller fløyene – som fremdeles vil motsette seg å sende våpen til ukrainerne (for et enstemmig vedtak blir det garantert ikke). Er det tenna-i-tapetet hardcore anti-amerikanisme à la Rødt og Vardøger, eller snakker vi snarere om en mildere form for fred og magefølelse, et restopplag fra den gang SV forestilte seg å bygge broer? Antagelig litt av begge deler.

Vardøgers whataboutism

Oppsummert er Vardøger nr. 40 en pamflett som omhandler USA, Europa og NATOs ekspansive politikk og vonde vilje. Fraværet av omtale og kritikk av russiske krigsforbrytelser er imponerende. Det kanskje aller mest slående er hvilket oppheng nesten alle bidragsyterne har av «skyld» eller «årsak til». For denne leseren er det liten tvil om hva det egentlige motivet for denne brønnpissingen er: Whataboutism er en form for isolasjonisme som brukes for å rettferdiggjøre passivitet eller uvilje i møte med undertrykkelse.

Whataboutism er feilslått rent argumentativt, fordi det innebærer å forandre tema. Hvis en person sier at Russlands krigføring i Ukraina er moralsk forkastelig, og en annen svarer med å si at USAs krigføring i Irak var forkastelig, kan sistnevnte påstand være korrekt – eller ikke – men det er revnende likegyldig for spørsmålet om den moralske statusen til Russlands krigføring i Ukraina. Eventuelt kan det være ment som en påpekning av en dobbeltmoral hos den som fordømmer Russland, men ikke USA; en slik påpekning kan også være korrekt – eller ikke – men også det er revnende likegyldig for spørsmålet om den moralske statusen til Russlands krigføring i Ukraina.

Hvorfor ønsker ikke whataboutistene å snakke om temaet? Formodentlig fordi de ikke liker et svar som ligger oppe i dagen: Den som med viten og vilje nekter et folk å forsvare seg mot en genocidal angrepsmakt er moralsk konkurs.

Og selvsagt kan man diskutere også disse andre spørsmålene, men det er mange hakk mer presserende å diskutere Ukraina akkurat nå. Whataboutistene foregir å delta i diskusjonen, men har i realiteten meldt seg ut av den for å starte en helt annen diskusjon som de er mer bekvemme med.

Selvfølgelig må man diskutere årsaker, men man trenger ikke nødvendigvis kunnskap om årsaker for å avgjøre hva som må gjøres. Det gjelder i politikk så vel som i medisin. Du og jeg kan være uenige om hva som forårsaker en medisinsk tilstand, men likevel være helt enige om at en gitt behandling faktisk fungerer (fordi den har vist seg å gjøre det). Kunnskap om årsaker er verken en nødvendig eller en tilstrekkelig betingelse for effektiv intervensjon. Hvis vi har en forståelse av hva som vil forhindre lidelse, bør vi ta det i bruk. Kunnskap om årsaker vil kunne gi oss en dypere forståelse, men det er delvis uavhengig av spørsmålet om effektiv intervensjon.

Det karakteristiske ved whataboutism er at man rett og slett ønsker å snakke om noe annet, og man vender blikket bort fra den lidelsen som utspiller seg her og nå, og det vitner om en ganske dårlig moral hos disse selvrettferdighetens riddere.

Samtidig preges «antikrigsretorikken» av en stadig pendel mellom «hva med»- og «begge sider»-retorikk. I det ene øyeblikket er vårt engasjement for ukrainerne hyklersk på grunn av Vestens meritter, i det andre øyeblikket blir det påpekt at både Russland og Ukraina er korrupte, udemokratiske aktører som bør besinne seg.

Det betyr heller ingenting for ukrainerne. Men ytre venstre har nok et ess i ermet: Ukrainerne er marionetter, den USA-innsatte Zelenskyj er en skurk og fascistiske krefter er dominerende i Ukraina. Bortsett fra at alt dette i beste fall er ekstremt unøyaktig, men mest usannheter, hjelper heller ikke dette ukrainerne. Selvsagt gjør det ikke det. Og ytre venstre vet det utmerket godt.

Vi kan altså peke på logiske feilslutninger i våpennekternes argumentasjon, men antagelig er de klar over disse selv.

Det er noe alvorlig galt, for ikke å si fanatisk, med det politiske kompasset – og ikke minst med det moralske – når man praktisk talt sidestiller det putinistiske barbariet med våre liberale demokratier, til tross for et betydelig opplag av forferdeligheter: Biden med Putin, Jens med Sjojgu, NATOs åpne dør med genocidal krigføring mot et demokrati. På den annen side er dette øvelser folk som Ebbing og Overrein er godt vant med siden den kalde krigens dager.

«Den reelt eksisterende sosialismen»

Jeg skrev i sin tid en bok som i hovedsak handlet om SV og forholdet partiet hadde til de sosialistiske landene under den kalde krigen. «Den reelt eksisterende sosialismen» var rådende forestilling i partiet, utledet av marxistisk historieforståelse: Kampen sto mellom kapitalisme og sosialisme, hjemme og globalt. I det store bildet var det altså Sovjetunionen som representerte sosialismen, lik det eller ikke. Helt siden stiftelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961, presenterte partiet seg som brobyggere, som fredsparti. Men denne brobyggerrollen var ingen egentlig brobyggerrolle. Den var tuftet på temmelig ensidig kritikk av USA, Vesten og NATO, og med, i beste fall, naiv forståelse av truslene fra det totalitære Sovjetunionen og deres vasallstater. SV-ledere og andre folk i partiet reiste rundt på kommunistdiktaturenes partikongresser og meldte hjem om melk og honning. Særlig de østeuropeiske landene var poppis, uten at det så ut til å plage dem veldig at flere av disse landene i praksis var sovjetiske kolonier. Logikken kan man, hvis man orker, forsøke å nøste opp, for eksempel i dette sitatet fra Hans Ebbing i 1975 (Ebbing var allerede den gang profilert langt til venstre i partiet):

«Når vi snakker om imperialisme, er det ikke primært «landene» (statene, nasjonene etc.) som er imperialistiske, men kapitalen i de ulike land. Statene i disse landene er de politiske «representantene» for den internasjonale monopolkapital. Imperialismens natur blir bare forstått i sine overflateytringer når vi bestemmer den som knyttet til «supermakter» og ikke til den internasjonale monopolkapital.»

SVs fredslinje under den kalde krigen handlet ofte om det vi kan kalle ensidig nedrusting. Dette fordi man mente at mens Sovjetunionen ønsket fred og søkte fred, var NATO og det militærindustrielle kompleks tjent med at konfliktnivået ble holdt varmt. I motsetning til i AKP, var meningene delte i SV om mangt, også utenrikspolitikk. Særlig utover 1980-tallet var det mange som var sterkt kritiske til Sovjetunionen og østblokklandenes regimer. På den annen side var det vanskelig å være med i SV uten å mene at NATO var den mest aggressive og farlige part under den kalde krigen. SF (SV) ble tross alt stiftet som i hovedsak et anti-NATO-parti.

Det minst hyggelige man kan si om ytre venstres lefling med kommunistiske regimer er at omsorgen, empatien for mennesker som bodde i slike regimer, ikke var særlig velutviklet. Ytre venstre gikk de mest kyniske kaldkrigshaukene en høy gang. Man posisjonerte seg på en av sidene, etter logikken «min fiendes fiende er min venn», eller som hos ytre venstre: Den som vifter med røde faner og antiamerikanske slagord er vår venn. Menneskeskjebner var altså underordnet prinsippet om at makt gir rett. I nyere tid var det særlig tydelig når det gjaldt Venezuela. Etter Chavez’ maktovertagelse var det ikke måte på hvor viktig det var å løfte venezuelanere ut av fattigdom. Chavez sto på talerstolen i FN og svoveltalte mot USA. Chavez ble utropt til lederskikkelsen i sosialisme for det 21. århundre, til tross for utallige faresignaler om en autoritær despot in spe. Da regimet temmelig forutsigbart imploderte i mye mer elendighet, korrupsjon og undertrykkelse enn det var i utgangspunktet, ble det taust som i graven fra ytre venstre. Når den røde attraksjonen forsvant, forsvant også engasjementet for de fattige.

Det samme gjaldt nok langt på vei forestillingene om «Den reelt eksisterende sosialismen» under den kalde krigen. Det var ideen om en annen verden som tiltrakk, ikke realiteter, eller levekår for mennesker. Derfor lot så mange hos ytre venstre seg dupere av regimer som viftet med røde faner. AKP og SV sendte delegasjoner rundt om, i det ene diktaturet etter det andre, for å delta på partikongresser eller bli vist rundt i Potemkin-kulisser.

Et slikt syn på verden fordrer naturligvis også en solid dose kynisme. Med mindre man var komplett ignorant, eller skrudd fanatiker, visste man at de røde regimene var jævlige. Drivreima var mer enn noe annet at «den reelt eksisterende sosialismen» konfronterte triangelet USA/Vesten og NATO. Verden er ikke så komplisert som man ofte tror.

Det er her vi kommer tilbake til Ukraina og ytre venstre: Hvorfor er engasjementet for den ekstreme lidelsen i Ukraina så laber hos ytre venstre? Hvor blir det av demonstrasjonstogene, som ytre venstre ellers er så gode på? Hvor blir det av kronikkene, talene og konsertene? Og hva i alle dager får et parti som Rødt til å gå så totalt i revers, eller et tidsskrift som Vardøger, med røtter inn i SV, til å utvise en så ideologisk forstokket umenneskelighet i møte med det største overgrepet i Europas etterkrigstid?

Både Rødt og en del av venstreopposisjonen i SV postulerer hele batterier av argumenter for hvorfor de ikke vil sende våpen til Ukraina. De fleste argumentene er ad-hoc. Det handler ikke egentlig om fred, norsk meglerrolle eller tradisjoner for norsk våpeneksport. Det handler om triangelet. Det handler om at ukrainerne blir væpnet av NATO og amerikanerne. Det handler om at et hvilket som helst argument, sant eller usant, trekkes opp av hatten som stedfortrederargumentasjon for grunnideen om at NATO og amerikanerne er sosialismens eksistensielle hovedfiende. Anything goes: Ukrainerne er fascister, ukrainerne er korrupte, Russland er ikke ute etter å underlegge seg landet, Zelenskyj blir lurt trill rundt av vestlige krigshissere. Det legges systematisk til rette for et bilde av krigen som en konflikt mellom to likeverdige parter, i verste fall av Russland som den egentlige underdogen. Det legges til rette for et bilde av en fredsslutning som i like stor grad, eller større, er opp til den angrepne som hos angriperen. Blame the victim, altså.

SV er Norges rareste parti. De har programfestet sosialisme, men uten en avklaring av hva dette faktisk innebærer. For noen betyr sosialisme en ideologisering av staten, for andre betyr den mer penger til barnehage, miljøvern og skole. Satt på spissen rommer partiet både tilhengere av liberalt demokrati og av sosialistisk statsdoktrine. Det er spesielt.

Ukraina får muligens noen av disse motsetningen ut av skapet (igjen). Det er i utenrikspolitikken det svir. Skal man våge seg på et tips, vil venstresosialdemokratiet, på tross av venstreradikalt lederskifte, vinne enkelt frem på landsmøtet i mars og fornuften vil seire. Men det vil ikke skje helt uten konflikt. I beste fall kan resultatet bli at SV får luftet ut (og vekk) den siste rest av autoritære fra partiet, mens Rødt blir mer forutsigbare, i den forstand at de ikke lenger behøver å late som om de er noe annet enn det de er.