Et gjensyn med en gretten, gammel gubbe

Jeg fikk en bok gratis, den var skandaløst nok utgått fra Sarpsborg bibliotek: de samlede verkene til forlagsmannen Henrik Groth (1903-1983). Han drev Cappelen forlag i en mannsalder, og var mannen bak den norske versjonen av Grimbergs verdenshistorie, som i noen tiår sto i annethvert norske hjem.

Groth behersket en skriveform som mang en norsk forfatter tidligere var god på: essays. Betraktninger i øst og vest, uten skråsikre konklusjoner, der man kunne argumentere med seg selv, og kanskje til og med konkludere ikke helt i tråd med innledningen. Groth skrev mengder av artige essays. Han ble gammel og gretten og virket litt stolt over det. «Det eneste forsonende med ungdommen i dag er at det gjør det lettere for meg å dø», som han skrev et sted, her sitert etter hukommelsen.

Kanskje det mest utrolige: han skrev lange velformulerte essays i Aftenposten! Du vet avisen som i dag er full av glorete bilder, korte artikler – den sikreste beskjed du får som skribent er «kutt, kutt» – og meninger som er silt gjennom den politisk korrekte kvern. Ikke at avisen alltid var «bedre før», som man sier, men den var primært for lesere. I dag har man en antagelse om at folk som blar i en avis, egentlig vil noe annet. Hvilket etterhvert viser seg å stemme.

Groth moret seg flere ganger over det som den gang var den relativt nye samfunnsforskningen. En treffende analyse hadde han her: «En analyse vil alltid vise at maktmennesker har vært på ferde, og at vi alle er ‘manipulert’, ikke minst kvinnene.» Den gang som nå ser samfunnsforskere en eller annen tvilsom maktutøvelse de fleste steder. Det eneste de siste årene har sett enda mer enn makt, er vel identitet? Som kjent veldig viktig, særlig for ikke-hvite ikke-menn.

Vår mann hadde sett dette for lengst: ««I hver femte setning i alle artikler, taler og utredninger om nærsagt alle emner hører vi idag om mennesker som ‘har mistet sin identitet’, om grupper, minoriteter, kjønn og nasjoner som kjemper for å bevare eller erobre sin identitet.» Groth skrev det i 1975, og det viser i tråd med hans pessimisme, at verden ikke har gått fremover.

Den medfølende samfunnsvitenskap er i dag som på Groths tid intakt. Svake grupper er endog blitt enda svakere, enda flere, og forholdene kan virke verre enn noen gang. Trangboddhet på Oslo Øst fører til mord og vold, og som Groth så treffende påpekte: «Finnes i dag en ordentlig morder, som fortjener straff og forvaring? De innsattes venner har organisert seg i KROM. Men hvorfor har ikke denne utmerkede forening fått sin logiske mot-organisasjon som i LO? Hvorfor har ikke de myrdede organisert seg? Det skulle ikke være fordi de er døde?» Ok, Henrik var kanskje litt overtydelig der..

Min egen status som ung og lovende er for lengst svunnet hen. Kanskje derfor humrer jeg lett reaksjonært om reformer i universitetssektoren som «snudde klasserom», der studenten skal tale, og lærerne skal lytte andektig. Vår mann så det for lengst: «I skolen bytter lærer og elev plass, ingen skal overgå andre intellektuelt, eller føle seg ringere.» Kanskje det nye er at det har spredd seg oppover i utdanningssystemet, hvis det da er riktig å bruke begrepet «oppover» om universitetene, kanskje «bortover» er riktigere, det er heller ikke så strebersk.

Til slutt en liten innsikt – eller i alle fall en påstand – som heller ikke virker helt fremmed i dag. Våre samfunnsforskere og tilknyttede individer, som undertegnede, bruker mye tid og krefter på problemstillinger om migrasjon og integrasjon. Til grunn ligger en moderne optimisme om at vi får det til, med utdanning og arbeid. Velferdsstat og demokrati i skjønn forening. Joda, vi får jo håpe på det, men den realistiske Henrik Groth får oss litt ned på jorden med en spissformulering: «Samfunnsvitenskapene – og vår moteriktige tenkning – kjenner ikke mengdens betydning for kulturforholdene.»

Demografi, anyone?