Opprøret som aldri ble revolusjonært

Sven Kærup Bjørneboe, som nylig fylte 75, er en forfatter som har skapt sin egen agenda i norsk offentlighet. Han har kombinert kunstnerisk innsikt med intellektuell skarpsindighet, uten å ty til gjengse tankemodeller, og han satte premissene selv, på subjektivt grunnlag. Dette er en bragd det står respekt av. Å være fullt ut subjektiv fordrer et mot og en dristighet som ikke kan kjøpes på torget.

Siden sin debut som bråmoden 24-åring i 1967 har han dyrket en spesiell litterær form, essayet, som er noe av det mest krevende en forfatter kan gi seg ut på. Essayet har nærmest vært regnet som en sidegren i den litterære flora, noe man eventuelt bedriver ved siden av mye annet, men Sven Kærup satte essayet i sentrum og opphevet det til en avansert og pregnant kunstform ingen kunne kopiere.

Han smidde sitt arsenal i essayets esse, og ble en mester-utfordrer og polemiker av rang. Det passer godt at han begynte sin løpebane som en urostifter i kulturdebatten, suspekt for retthavere med moralen på sin side, som irriterte seg grenseløst fordi det ikke lot seg gjøre å stoppe munnen på ham med den norske sakligheten.