Et unødvendig monument

Det foreslåtte minnesmerket over Osvald-sabotørene gir inntrykk av at tiden og historieforståelsen har stått stille siden 1945. Først og fremst handler dette om den ytterste venstresidens ønsker om å reise et monument over seg selv.  

Blant de tingene jeg husker fra min barndoms roteloft er en billedbok som het Så vi vant vår rett. Den var utgitt i 1945, og som både tittelen og utgivelsesåret antyder, var denne billedkavalkaden over okkupasjonshistorien svart-hvit i mer enn én forstand. Fra de første skaftestøvlene trampet nedover Karl Johan til den siste fredsjubelen stilnet – her skulle det ikke være tvil om hvem som var god eller ond, skurk eller helt! På bokens siste side var det et bilde av et britisk, et amerikansk og et sovjetisk flagg, med teksten «Norge takker dere.» I fredsrusen var det neppe noen som reflekterte over at Stalin var en like fryktelig diktator som Hitler. Alle som hadde vært med i kampen mot nazismen var jo per definisjon på den rette siden!

Slike bøker ble det utgitt mange av den gangen. Slike holdninger har i oppsiktsvekkende grad levd videre til i dag. Og dette minnet kommer tilbake til meg når jeg nå leser at noen som kaller seg «Den antifascistiske komiteen for Osvald-sabotørene og de falne ved NSB» vil reise et monument over den kommunistiske Osvald-gruppa utenfor den gamle Østbanehallen i Oslo. Saken ble kjent da Christian Ringnes gikk ut og kalte skulpturen «brutalistisk» og mente den hørte hjemme i sovjet-tiden. Det kan man være enig i: Det prosjekterte kunstverket «Knus nazismen» viser en slegge i gigantformat som knuser et hakekors.