Lufta er for alle. Det er også etikken og politikken

Trenger vi etikkprofessorer, filosofer og humaniora til å hjelpe oss med å leve som vi lærer? Eller til å stake ut den rette kursen for det gode liv? Ja, mer enn noen gang bør vi alle, politikere, næringslivstopper, advokater, leger og folk flest forsøke å forstå hva etikken og filosofien har å fortelle oss. Enten det gjelder kunnskap om hva gjensidighetsregelen «den gylne regel» krever av oss, eller om hva forskjellen på moral og moralisme er.

Spaltist Arild Pedersen stiller her i Minerva 15. mai spørsmålet: «Hva er en etikkprofessor?» Hans innlegg preges av en grunnleggende skepsis til hva filosofien generelt, og etikkprofessorer spesielt kan tilføre alle oss andre, gjennom sin lære, og sitt liv og levnet.

Politikken trenger etikken, og omvendt

Det er nærmest utrolig hvor retthaversk og moraliserende politikere kan opptre overfor hverandre og andre. Særlig gjelder dette fremtredende kolleger, samfunnstopper og de såkalte elitister. Eksempelvis dersom noen av dem drister seg til å delta på et luksuriøst seminar, eller på andre måter avviker fra normen om nøktern norsk atferd.

Etikk og politikk – ja takk, begge deler

Etikk har ingen egenverdi som fag. Etikk er en norm som vi mennesker i større eller mindre grad velger å legge til grunn for våre ord og handlinger. Politikk har heller ingen egenverdi. De verdier politikken er bærer av har til hensikt å kunne påvirke folks levesett og atferd. For å forstå at politikk og etikk er to sider av samme sak trenger vi alle kunnskap – om etikk og politikk. En filosofi- eller etikkprofessor kan hjelpe oss med å forstå bedre hva et godt og rettferdig liv og samliv med andre bør bety, og hvordan vi best skal kunne oppnå troverdighet hos våre medborgere og medmennesker, om at vi etter beste evne forsøker å gjøre det vi sier at vi vil gjøre.

En etikkprofessor, sier spaltist Pedersen, bør holde seg til det han kan, det vil si begrense sin virksomhet til en distansert refleksjon over tilværelsens merkverdigheter. Og han bør for all del ikke forsøke å påvirke oss andre med sitt fremmedgjørende språk, eller forsøke å opptre moraliserende overfor politikere, andre profesjoner og yrker om hva som er rett og galt.

Her må det være lov å være grunnleggende uenig. Hvordan skal et politisk tenkende menneske kunne utvide sin etiske refleksjonsevne uten å åpne seg for den kunnskap og den forståelse etikkens og moralfilosofiens utøvere er i besittelse av, og kan tilføre andre?

Les også spalten fra Arild Pedersen:

Pluss

Hva er en etikkprofessor?

Det er ingenting som tilsier at vi bør overlate moralen til etikerne. Faktisk burde etikkfilosofer være spesielt uegnet som rådgivende eksperter for næringsliv og samfunn.

Arild Pedersen

Når sant skal sies

For å få understreket faren for sammenblandingen av roller og posisjoner i den akademiske og elitistiske verden, henter Pedersen fram Aristoteles som skal ha sagt, med tanke på sin kritikk av Platon, at man skal være glad i sine venner, men mer glad i sannheten.

Ja vel, Aristoteles, men den politisk begrunnede sannhet, hva sier den? Skal borgerne gi seg hen til å rangere sannhetsgehalten i et partiprogram? Og i så fall, ut fra hvilke verdier og normer? Ikke lett for en velger eller borger, uten et etisk godt refleksjonsgrunnlag, å finne ut av, hvilket av partiene som er den mest troverdige bærer av sannheten med stor S.

Hvis en politiker velger kun å bruke sitt eget partis oppfatning av hva sannheten om det gode liv innebærer, kan han lett møte både seg selv, og en annen likeverdig sannhet i døren. I slike litt beklemmende politiske situasjoner kan det ofte være nyttig av og til, å ha en moralfilosof eller en etiker å støtte seg til, å lytte til, eller i det minste å høste litt lærdom fra – om det gode livs egenart.

Sannheten med stor S er nok like fraværende i den juridiske og økonomiske verden som i den politiske verden. Hadde man for eksempel tatt med Platon og Aristoteles inn i en norsk rettssal i 2020 for å overhøre hva forsvarer og aktor mener er sakens fakta og sakens sannheter, ville nok de klassiske filosofer etterspurt en noe større kunnskap og forståelse for hva etisk refleksjon er for noe.

Det er ingen tvil om at læren om sannhetens posisjon i menneskesinnet hverken har noen fremtredende plass i et partiprogram eller i en norsk rettssak anno 2020. Ikke fordi politikkens eller rettens aktører er noe mindre sannhetssøkende enn andre, men fordi etisk refleksjon og morallære av mange politikere, advokater og andre profesjoner dessverre blir ansett som noe sært og irrelevant, som regel av liten verdi for forståelsen av politikkens og jussens sannhets- og rettferdighetssøken.

«Etikken ekspanderer»

Ja, spaltist Pedersen mener den gjør det. Men kanskje er det klokere å møte den påståtte ekspansjonen med nysgjerrighet, fremfor å se på den som en trussel slik jeg har forstått Pedersen gjør? Velger man som politiker heller å møte etikken med nysgjerrighet og kunnskapstrang, kan det være en idé å bla seg tilbake i den politiske filosofis historie, helt til realpolitikeren Niccoló Machiavelli (1469-1527) En av de mest siterte tenkere og politiske rådgivere på den tiden.

En samtidig av Machiavelli, filosofen, statsmannen og advokaten, Francis Bacon, skal en gang på 1500-tallet ha sagt om denne middelalderens etikkrådgiver: «Vi skylder Machiavelli og forfattere som ham, en stor takk, fordi de har gjort klart hva menneskene virkelig gjør, og ikke hva de burde gjøre.» Med andre, og mer modernistiske ord: Jeg hører hva du sier, men ser hva du gjør.

En fransk jurist og politisk filosof; Jean Bodin som også levde på 1500-tallet skal ha latt falle noen Pauli ord, også om Machiavelli. For eksempel ordene om at Machiavelli har profanert (krenket) den politiske filosofiens hellige mysterier, og dermed fratatt staten dens legitimitet. Også dette utsagn omsatt til dagens politiske og etiske realiteter. Forsøk ikke å skjule dine motiver og hensikter. Sannheten kommer alltid for en dag. Altså en form for etisk prinsipp eller læresetning som dagens politikere kan ha godt av å bli minnet om – og gjerne formidlet slik en kunnskapsrik filosof eller etikkprofessor vil ha de beste forutsetninger for å klare.

Politikere har vel, den gang som i dag, den svakhet at de lover mer enn de kan holde? Og ikke alltid heller, lever som de lærer. For de politikere og oss andre som føler oss truffet, vil det neppe skade, å lese seg opp på idéhistorisk og filosofisk litteratur, både om og av Aristoteles, Machiavelli, Bodin, Max Weber og Karl Marx for den sakens skyld.

Gjennom det mange kaller etikkens gullår på 90-tallet hadde jeg selv gleden av – ikke som filosof, men som ekspedisjonssjef og cand. polit., å holde en rekke foredrag om etikk og politikk. Det som spesielt gledet meg den gang var etikkens og filosofiens profesjonelle utøvere, og deres vilje og evne til å ville integrere etikken i mitt fag og i andres fag – ikke minst i jussen og rettsvitenskapen. For til og med den er vel normativ?

Mister gangsynet

Hvis man går rundt med den innstilling at hvert fag må få ha sitt språk og egenart i fred, vil man fort miste gangsynet, og oversikten over hvor man er, og hvor man skal i en kaotisk verden der det finnes langt mer enn én sannhet – heldigvis. Det er derfor ingen god idé å tviholde på sitt eget fags fortreffelighet, og høflig avslå tilbudet fra andre profesjoners språkflora. Harddata, økonomiske konsekvensanalyser, empirisk baserte funn, eller juridiske doktorgrader om sannhet og rettferdighet har ikke vondt av hverken et filosofisk tilsig eller en etisk-normativ overbygning .

Spaltist Pedersen sier til slutt i sitt innlegg: «Det er ingen grunn til å overlate etikken til etikere.» Jeg ville heller ha sagt: Det er ingen grunn til å overlate etikken alene til politikere, advokater eller næringslivstopper. Det er først gjennom den gode etiske samtalen/refleksjonen ulike mennesker og profesjoner imellom man kan finne fram til hva som gjør oss til gagns menneske.

Og så må vi forsøke å unngå at den politiske diskusjonen blir slik at det bare blir advokatens, dommerens eller økonomens språk vi lytter til, legitimerer og bruker. Det er helt avgjørende for politikerens troverdighet, at han skjønner hvilken etiske resonnementer, hvilke verdier og normer som gjemmer seg bak, advokatens eller økonomens «politiske» premiss og konklusjoner. Da kan det være greit å vite, både hva uskyldspresumsjonen, deflasjon og den gylne regel – samlet sett – har av betydning, for menneskelig samkvem og utvikling.