Har du noe idol?

Vel – det burde du kanskje ikke ha. Det vet du hvis du har sett etter i Tredje Mosebok i Vulgata, Hieronymus’ latinske oversettelse av Bibelen. Non facietis idolum, står det der: Dere skal ikke lage dere avgudsbilder.

Gjennom store deler av kristen tid var betydningen av ordet «idol» nettopp et avgudsbilde. Romerne lånte ordet fra gresk eídōlon (εἴδωλον), som opprinnelig betydde blant annet en figur, en skikkelse, et slags spøkelse – eller egentlig en bestemt form for et syn. Eídōlon er nemlig en avledning av verbet eídomai (εἴδομαι), som betyr «jeg kommer til syne, jeg synes» – og andre former av verbet: å se.

Men dette verbet for å synes, er aldeles ikke som det synes. I perfektum betyr det nemlig noe tilsynelatende helt annet: oîda (οἶδᾰ) heter det da, og betyr «jeg vet» – og det med presens-betydning. Dette kan høres rart ut, men våre indoeuropeiske forfedre tok frasen «jeg tror det ikke før jeg får se det» ganske bokstavelig: «Jeg har sett» var for dem ekvivalent med «jeg vet».