Ulvetider

Kjært barn har mange navn, sies det, men ofte har de mindre kjære enda flere. Det gjelder ikke minst for ulven, også kjent som, for å si det med Harald Eia, gråbein, styggen og vargen.

Når et ukjært barn som ulven har så mange navn, kan grunnen ha vært at man ikke vil si ordet, for ikke å påkalle ondet, men i stedet brukte evfemismer. Det samme ser vi antagelig ved ordet for et annet av våre store rovdyr, bjørnen, som språkforskere regner med at er avledet av et ord som er beslektet med ordet for brun. Her har våre germanske språk helt mistet det gamle indoeuropeiske ordet for bjørn, som vi ser i latin ursus, kjent blant annet fra den stjernespekkede Ursa Major – eller stjernebildet Storebjørn.

Noe lignende har skjedd på de slaviske språkene: På russisk heter «bjørn» for eksempel медведь ‎(medvéd'). Det betyr bokstavelig talt betyr «honning-spiser» – første ledd, med-, er beslektet med vårt ord mjød, og siste ledd, -ed', er det samme ordet som vi finner i vårt verb ete. Medvéd' opptrer også i navnet til den russiske statsminister Dmitrij Medvedev, og man skal kanskje ikke se bort fra at han spiser en del honning for tiden. Den russiske bjørn gjør ofte det når det ellers er ulvetider i verden.