Realpolitikk på norsk

23. juni 2016 skrev colombianske myndigheter og den kommunistiske geriljagruppen FARC under en avtale som ledet frem til avslutningen av den blodige borgerkrigen, som hadde pågått siden 1964. Til stede ved bordet var Norges utenriksminister Børge Brende. Fredslutningen var nemlig også en seier for Norges fredsengasjement. Norsk diplomati hadde spilt en nøkkelrolle i samarbeid med USA for å fremforhandle avtalen som av Steven Pinker ble fremstilt som en viktig milepæl mot verdensfred.

Fredsavtalen var en slags siste kulminasjon av den norske «engasjementspolitikken», som var et slags utenrikspolitisk kinderegg: Gjennom uselvisk handling til beste for verden, forankret i våre verdier om fred, menneskerettigheter og klima, ivaretok vi samtidig våre egne interesser – både i form av å skape en fredeligere verden og gjennom å styrke båndene til USA. Som del av denne politikken skulle Norge fremforhandle fred i Midtøsten, vi ble fødselshjelper for det nye landet Sør-Sudan og vi var fredsmeglere på Sri Lanka.

I dag fremstår denne optimismen som fra en svunnen tid. Samme dag som avtalen ble underskrevet, stemte britene for å forlate EU. Noen måneder senere ble Donald Trump valgt til president i USA. Nå har krigen i Ukraina frembrakt en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon: Krig om territorier er tilbake i Europa, og risikoen for at konflikten kan eskalere til en storkrig, synes større enn den har vært på lenge. Den tilspissede situasjonen aktualiserer følgelig også en diskusjon om hva som er en hensiktsmessig norsk utenrikspolitikk i det som utvilsomt er blitt en farligere verden.