Rakner det transatlantiske forholdet mellom USA og Europa?

Det transatlantiske forholdet mellom USA og Europa er kjernen i den liberale verdensordenen. NATO er den viktigste institusjonen i dette forholdet ved å binde 30 medlemsland fra Europa og Nord-Amerika sammen i et sikkerhets- og forsvarssamarbeid.

I de senere år, har imidlertid en rekke dramatiske hendelser funnet sted, som alle er egnet til å endre spillereglene og betydningen av samarbeidet. Her kan nevnes: Kinas økende innflytelse globalt, Brexit, Russlands annektering av Krim og uttrekkingen av NATO-allierte styrker i Afghanistan. I tillegg kommer den pågående krigen i Ukraina.

Som følge av denne lange rekken utfordringer har samarbeidet blitt viktigere, men det er samtidig flere som har begynt å stille spørsmåltegn ved styrken og samholdet i alliansen.

En av utfordringene kommer også innenfra, og ble fremvist gjennom valget av Donald Trump som leder for NATO-alliansens mektigste land. I løpet av kun én presidentperiode rakk Trump å bli en svært kontroversiell figur som bevisst bidro til å fragmentere det transatlantiske forholdet, på grunn av sitt kritiske syn på samordning mellom de europeiske allierte og deres manglende vilje til å øke forsvarsbudsjettene.

Trumps presidentskap har rokket ved det transatlantiske forholdet etter handlinger som blant annet avvikling av Paris-avtalen om klima, atomvåpenavtalen med Iran, utmeldingen av WHO og en rekke uttalelser om amerikansk utmeldelse fra NATO.

Etter presidentvalget i 2020, hvor Joe Biden ble valgt, ser det ut til at samarbeidet i alliansen har kommet mer eller mindre på rett kjøl igjen. I tillegg har Russlands invasjon av Ukraina medført at alliansens europeiske deltakere nå frivillig skynder seg å ruste opp sine forsvar, noe den forutgående presidenten ønsket å presse dem til. Denne utviklingen er positiv for samholdet i alliansen, men er ikke ensbetydende med at de europeiske medlemslandene i NATO kan ta alliansen for gitt. Selv om president Biden har startet gjenoppbyggingen av de transatlantiske relasjonene etter Trump, er det flere faktorer som kan påvirke forholdet til det negative fremover.

Den største bekymringen som fanger amerikansk oppmerksomhet, er knyttet til Sør-Kina-havet og amerikansk strategi er å sørge for at USA forblir den dominerende makten i dette området. Dette kan anskuelig føre til at det amerikanske engasjementet i Europa blir mindre kraftfullt eller endrer form.

Spørsmålet er om USAs utenrikspolitikk blir lagt om ved hvert presidentskifte eller om den er mer langsiktig, hvilke underliggende tendenser er med på å bestemme hva stormakten gjør, og ikke gjør?

Vi må forberede oss på at amerikansk politikk kan komme til å gjennomgå store endringer i fremtiden. I slutten av juni samles bortimot femti delegasjoner til NATO-toppmøte i Madrid. Toppmøtet er spesielt viktig, da nytt strategisk konsept, som er forsvarsalliansens overordnede styringsdokument, skal vedtas. Det siste strategiske konseptet ble vedtatt i 2010, og deler av dette er tydelig utdatert, gitt de dramatiske endringene som har skjedd siden den gang.

Konseptet vil redegjøre for formål og oppgaver, beskrive sikkerhetspolitiske utfordringer og sette konkrete målsetninger, prioriteringer og investeringer for det kommende tiåret. Det er viktig at det strategiske konsept blir et styringsdokument som appellerer til USA – alliansens mektigste medlemsland og det landet som bruker mest på forsvar. Dette vil nok også være tilfellet i overskuelig fremtid.

Alliansen styrkes ytterligere av Tyskland, som har bevilget en historisk sum penger til opprustning. Dessuten har både Finland og Sverige søkt om medlemskap. Selv med disse positive utsikter, som uten tvil vil bidra til å styrke NATO på lang sikt, er det avgjørende at USA fortsetter å utvise vilje til å spille en aktiv lederrolle. Samtidig må de respektive europeiske medlemslandene følge Tysklands eksempel og for alvor begynne å bygge en troverdig militærkapabilitet som også kan fungere uten amerikansk direkte støtte.