Om ikke nå, når da?

I begynnelsen av januar fikk jeg tre spørsmål fra Ny Tid om EU. De tok utgangspunkt i at alle EU-land har igangsatt konferanser og utredninger om EU-samarbeidets rolle, retning og hvordan det bør fungere i fremtiden i prosjektet The Future of Europe. Argumentene for EU har jeg stått fast ved siden jeg kunne stemme, og at dette var nok en runde med skrivebordstanker som ingen i Norge egentlig er veldig opptatt av, bortsett fra en hard kjerne av EU-tilhengere.

Argumenter for EU er velkjente. Mange av de store utfordringene fremover må løses internasjonalt, ikke nasjonalt. Det har koronapandemien vist, og det er også klart at miljø og klima må prioriteres svært høyt i EU. Et annet vesentlig argument handler om EUs grunnleggende verdier, og behovet for å stå opp for disse verdiene. Det gjelder både internt mellom EU-land og overfor andre stater. Det vil være svært uheldig om noen EU-land ikke anerkjenner de grunnleggende liberale verdiene og dermed skaper splid innad i unionen. Derfor tror jeg at prinsippet om ytringsfrihet og respekt for rettsstaten må være ufravikelig, og det vil også måtte gjelde EUs egne institusjoner og lover. Har et land sluttet seg til EU, har det også sluttet seg til disse. En annen viktig erkjennelse er at viljen til deltakelse og til å tro på EUs grunnleggende verdier, må komme fra europeerne selv. Det å skape en europeisk identitet fremfor en nasjonal er ikke målet, men begge identiteter kan fint eksistere side om side, og da bør den europeiske fellesfølelsen inneholde nettopp en tilslutning til de grunnleggende verdiene EU og europasamarbeidet er bygget på.

Det siste spørsmålet fra Ny Tid var: Burde EU styrke sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid?