Nei-sidens ungdomspolitikere med sementerte EU-standpunkter

Torsdag 7. april debatterte våre ungdomspartier EU i NRKs Debatten. Vi møtte unge politikere som knapt var født da forrige EU-avstemning fant sted i 1994. Av den grunn hadde mange av oss håpet å kunne se og høre unge politikere som nærmest boblet over av lyst på en ny, engasjerende EU-debatt, snart 30 år etter den forrige. Men den gang ei.

Ungdomspolitikerne, særlig de fra AUF og Senterungdommen, duret nærmest i vei med tilårskommen «Nei-til-EU-argumentasjon» som hentet fra et ekkokammer tidlig i 1990-årene. Argumenter brukt den gang Nei-dronningen Anne Enger Lahnstein nedkjempet tidligere statsminister og Ap-leder Gro Harlem Brundtland. Selv ikke Brundtlands unge partivenner og etterkommere viste et snev av forståelse for den visjonære og solidariske EU politikken tidligere partiledere sto for. Nå som for 30 år siden kjørte de unge Nei-politikerne på gammelmodig og utdatert Nei-argumentasjon, om tapt sjølråderett og et overstyrende byråkrati i Brussel.

Selv ikke invitter fra debattleder Fredrik Solvang om å diskutere hvordan den nye sikkerhetspolitiske, energipolitiske og økonomiske situasjonen burde påvirke dagens hjemlige EU-debatt, syntes å vekke ungdommens debattlyst. Tvert om. Slike spørsmål ble møtt og besvart – kanskje særlig fra AUF sin side – med tirader av gammeldags og velkjent Nei-argumentasjon, som om Europa har stått stille i 30 år.

At sentrale ungdomspolitikere også i dag lukker øynene for å debattere et Europa i stadig endring er skuffende. Om mulig enda mer skuffende er det at sentrale partiledere, og presumtivt EU-positive partiledere som statsminister Jonas Gahr Støre og Høyre-leder Erna Solberg ikke mer aktivt og synlig drar i gang en ny og spennende EU-debatt. Det kan da ikke være noen mening i at to dyktige politiske ledere som Erna og Jonas skal sitte og vente på at stemningen i folket skal snu, uten selv aktivt å påvirke den?

Selv den vanligvis så aktive og pågående Høyre-leder Solberg viste tegn på berøringsangst for en ny EU-debatt under Høyres landsmøte i april. Heldigvis opptrådte flertallet mer modig enn sin partileder denne gangen. Og hvis jeg har forstått Solberg rett, var hennes poeng at folket «ennå ikke var modent» for en ny EU-debatt. Velgerne trenger da næring for å kunne modnes, Solberg? En næringstilførsel som ikke minst du som partileder har ansvaret for å fôre dine velgere med.

EØS-avtalen har vært en god erstatning for et fullt medlemskap, men er nå ikke lenger god nok. Ved å godta så godt som alle EU-forordninger og -direktiver uten selv å kunne påvirke dem har vi nærmest blitt EUs «Dilte-Petter». Slik politisk dilting ser vi stadig mer markert. I forsvars- og sikkerhetspolitikken, som i miljø-, energi-, næringslivs-, helse- og sosial- og samferdselspolitikken.

Det er derfor å håpe at Høyre vil bruke sitt nye EU-engasjement til å fôre oss velgere med nyvunnet kunnskap om EUs og Norges utfordringer i en ny tid for Europa. At dagens ungdomspolitikere på Nei-siden velger å møte dagens utfordringer med 1990-årenes Nei-til-EU-argumentasjon er leit nok. Det er også lov å håpe at sementerte Nei-politikere snart erkjenner at det er på tide å debattere nasjonal suverenitetsavståelse og nødvendig overnasjonal politisk styring ikke bare som en nødvendighet, men også som en solidarisk positiv handling, i fellesskapets interesse.

Til slutt en visitt innom Arbeiderpartiet:

At Arbeiderpartiets ungdommer ved sin sementerte Nei-til-EU-posisjon også skal styre moderpartiets åpenhet for en ny EU-debatt, vil være trist. Spesielt trist vil det være om moderpartiet adopterer ungdomspartiets snevre utenrikspolitiske perspektiv og deres navlebeskuende nasjonale politikk. Ønsket om større europeisk samhold og en enda mer solidarisk sikkerhets – miljø og energipolitikk i Europa ville man tro hørte ungdommen til. Men det triste og litt paradoksale er at Støre og moderpartiet må flagge visjonene alene, uten ungdommen. Slik han gjorde 1. mai i år. Det faktum, i kombinasjon med Høyres flertallsbeslutning under landsmøtet i våres, gir oss alle et visst håp om en snarlig EU-debatt, ledet an av våre to store styringspartier.