Venstresidens EU-nøtt

Under tittelen «Hjelp, vi er besatt av EU!» har Haakon Riekeles anmeldt boken min, Hjelp, vi er i EU!, som kom ut på Forlaget Manifest i høst. Boken er en fortelling om den franske venstresidens nyere historie, fortalt gjennom forholdet til EU. Jeg kan forsikre Riekeles om at det ikke er jeg som er spesielt besatt av EU.

Planen min var å skrive om hvorfor den ferske radikale venstrebevegelsen La France insoumise («Det ukuelige Frankrike») gjorde det så godt i forrige presidentvalg. Jeg oppdaget etter hvert at bevegelsen hadde et stort problem, som var at den hevdet den ikke kunne gjennomføre sitt eget program innad i EU, men likevel ikke klarte å ta endelig stilling til EU-medlemskapet. Til tross for at en løsning på EU-spørsmålet ble ansett som en forutsetning, ble temaet knapt snakket om innad i bevegelsen. Det gjorde meg nysgjerrig.

Jeg har ikke sett det som min rolle å vurdere hva som er riktig politikk for Frankrike eller den franske venstresiden. Det som har interessert meg er at en politisk bevegelse kunne ha et så uavklart forhold til en sak den selv omtalte som en forutsetning for sin egen politikk. Jeg skylder altså ikke på EU for den franske venstresidens problemer, slik Haakon Riekeles hevder. Den franske venstresiden har bare seg selv å takke for at den ikke klarer å avklare sitt forhold til EU.

For å forstå hvilket forhold den franske venstresiden har til EU i dag, måtte jeg gå tilbake til da venstresiden fikk sin første president, sosialisten François Mitterrand, i 1981. Riekeles hevder at jeg ikke vil innrømme at «politikken til venstresiden ikke har fungert spesielt godt i Frankrike», og begrunner det med at jeg visstnok legger skjul på at den radikale programpolitikken Mitterrand gikk til valg på, ikke fungerte. Det står riktignok ikke eksplisitt, men jeg har regnet det som en forutsetning for hele kapittelet. Grunnen til at Mitterrand måtte ta et valg om kursendring, var naturligvis at politikken ikke fungerte.

Jeg tror ikke dette er en «ukomfortabel konklusjon» for noen på den franske venstresiden, slik Riekeles hevder. Det er ingen tvil om at programmet fungerte katastrofalt dårlig, noe det er flere grunner til: Inflasjonen var allerede høy, Frankrike hadde et stort handelsunderskudd, det var økonomiske nedgangstider og næringslivet var ikke i stand til å respondere på etterspørselspolitikken Mitterrands regjering la opp til. Og som jeg skriver: «Sosialistene hadde bare kortvarig erfaring med å ha makten og var dårlig forberedt på hva det ville kreve å gjennomføre programmet».

Det er likevel et faktum at hensynet til Europa-samarbeidet ble brukt som begrunnelse for å skrinlegge reformprosjektet. Mitt anliggende har vært å vise hvilke konsekvenser det fikk for sosialistenes selvforståelse og forholdet til EU. Dersom reformpolitikken hadde vært viktig nok, kunne man naturligvis ha fortsatt den, selv om det ville ha vært krevende. Jeg tar ikke stilling til hva Mitterrand burde ha valgt; det som har interessert meg er hvordan partiets egen programfestede politikk i flere tiår har vært i uttalt konflikt med de europeiske ambisjonene, uten at det har fått partiet til å endre enten programmet eller ambisjonene. I stedet har sosialistene selv presset på for tettere europeisk integrasjon ved hvert veikryss.

Når det gjelder El Khomri-loven, som François Hollandes regjering innførte til store protester i 2016, hevder Riekeles at jeg underspiller «at franske politikere helt siden 90-tallet har vært opptatt av behovet for å myke opp i Frankrikes svært rigide arbeidsmarked for å få ned arbeidsledigheten». Det skriver jeg da helt eksplisitt i innledningen til kapittelet! Der står det: «Helt siden 1970-tallet hadde franske politikeres verste migrene vært en arbeidsledighet på opp mot 10 prosent (…) Siden 1980-tallet hadde stillingsvernet økt, særlig for de som hadde fast jobb. Det var kostbart og vanskelig for bedrifter å si opp ansatte». I avsnittet etter: «Siden midten av 90-tallet tok franske politikere sikte på å senke lønnskostnadene og rette arbeidsledighetspenger mot jobbsøkere fremfor arbeidsledige».

Riekeles hevder videre at jeg langt på vei fremstiller El Khomri-loven som «et diktat fra Brüssel». Da syns jeg Riekeles er mer ivrig på å trekke konklusjoner enn meg. Jeg bruker et helt kapittel til å drøfte hvorvidt dette var Hollande-regjeringens politikk eller press fra Brüssel, og skriver at det antagelig var en kombinasjon. Riekeles hevder på sin side at «både diagnosen og medisinen fullt ut var fransk». Jeg tviler på at han har tilgang på bedre kilder enn meg til å slå det fast. Det var nå engang slik at Frankrike risikerte sanksjoner hvis de ikke gjorde noe for å bedre budsjettbalansen, og endte opp med å stadig endre budsjettene etter samtaler med sine europeiske partnere. Det var flere i regjeringen som støttet den nye loven, som Macron og Valls, men det er lite som tyder på at det var planen til Hollande i utgangspunktet.

Igjen har mitt anliggende bare vært å vise spagaten partiet har stått i, og at de ikke har klart å begrunne kursendringene overfor velgerne. Jeg tar ikke stilling til hvorvidt Sosialistpartiet burde være for eller mot EU. Det er all grunn til å tro at et parti som Sosialistpartiet mener at fordelene ved EU veier opp for ulempene. Det jeg syns er fascinerende, er at de ikke kommuniserer dette til velgerne sine eller innretter programmet sitt deretter, men fortsetter å snakke om EU som noe annet enn dét det er. Hvis noe, etterlyser jeg koherens mellom retorikk og politikk, som det lenge har skortet på på den franske venstresiden.

Jean-Luc Mélenchon, presidentkandidaten til La France insoumise, brøt ut av Sosialistpartiet i 2008, mye på grunn av EU. Jeg stusser over at Riekeles insinuerer at jeg mener EU-kritikken er en grunn til Mélenchons suksess. Det hverken skriver eller tror jeg. Jeg viser at prosjektet hans delvis er bygd på EU-kritikk, men at det er et tema han har dysset ned i valgkamper, antagelig fordi det er for vanskelig og kontroversielt. Hvis noen er besatt av EU, er det Riekeles, som ikke klarer å se at boka handler mer om venstresidens problemer enn om EUs. En skulle tro at det ville glede en anmelder fra Civita.