Klimakvoter bidrar til redusert utslipp

Global oppvarming er av de største utfordringene menneskeheten står overfor. FNs klimapanel la nylig frem sin sjette hovedrapport, som pekte på at utslippene må kuttes fortere, og at faktisk politikk i verden ikke samsvarer med Parisavtalens målsetninger. Det er en kompleks problemstilling å sørge for tilstrekkelige utslippskutt, som både er sosialt rettferdige og økonomisk effektive.

Heldigvis har EU utarbeidet klimakvotesystemet ETS. Dette kvotesystemet er en viktig brikke i EU-landenes felles strategi for å nå målsetningene fra Parisavtalen om klimagassutslippskutt på 55 prosent innen 2030, samt bli klimanøytrale innen 2050. Senest i april vedtok Europaparlamentet en innstramning for å gjøre systemet strengere, samt kutte utslipp fortere. Dette systemet bør omfavnes, da det er en av grunnpilarene for å løse klimakrisen.

Det europeiske kvotesystemet (ETS), som Norge er omfattet av, er et av flere kvotesystemer i verden. I dette systemet innebærer en klimakvote tillatelse til å slippe ut ett tonn CO₂. Innenfor de industriene som omfattes av klimakvotesystemet er det satt et tak på hvor mange tonn klimagasser, i form av klimakvoter, som kan slippes ut årlig. Disse klimakvotene har enten blitt auksjonert bort av EU, eller gitt gratis til utvalgte næringer. Fra 2026 er det et krav at alle kvotene skal auksjoneres bort. Kvotesystemet har således en del til felles med stolleken. Myndighetene fjerner noen stoler i året, og de som ikke har en stol, må slutte å forurense. Når antallet klimakvoter minker, øker også prisen på hver klimakvote. Dermed blir det stadig dyrere å forurense, og insentivene for å redusere utslipp øker.

ETS-ordningen kan allerede vise til gode resultater. Blant sektorene som omfattes av ETS har utslippene blitt kuttet med 35 prosent fra 2005 til 2021. Fra 2024 skal antall kvoter i ETS reduseres med 4,4 prosent i året fra 2,2 prosent i dag, samtidig som stadig flere sektorer inkluderes i kvotesystemet. Slik tettes stadig flere smutthull, samtidig som insentivene til å kutte utslipp styrkes.

Dersom et land ønsker å kutte mer enn den årlige reduksjonen av klimakvoter, er dette vanskelig. Årsaken kan forklares ved å vende tilbake til stolleken, hvor man kan se for seg at noen andre setter seg på en stol hvis ikke man gjør det selv. Om et land kutter mer, kutter et annet mindre. Hvor mange stoler, eller kvoter, som blir fjernet årlig er derfor viktig.

En sentral fordel med klimakvotesystemer er at de åpner for at man kan kutte utslipp sammen over landegrenser. Systemet er kostnadseffektivt, ettersom utslipp blir kuttet først der det koster minst. En utfordring har vært at land utenfor eurosonen ikke har betalt for klimautslipp, og dermed har kunnet selge sine varer billigere i EU sammenlignet med sine europeiske konkurrenter. For å motvirke denne uheldige klimalekkasjen vedtok Europaparlamentet i april at man skulle innføre en klimatoll. Det betyr at land som er utenfor EU-området ikke lenger får en konkurransefordel på det europeiske markedet, grunnet at de ikke trenger å betale for utslippene sine.

Et kostnadseffektivt system faller imidlertid ikke i god jord hos alle. Et argument som ofte anvendes mot kvotesystemet, er at rike land kan kjøpe seg bort fra sitt klimaansvar. Men her er det viktig å huske at land som kjøper klimakvoter betaler inn til EU. EU benytter deretter kvoteinntektene til å betale medlemslandene. Sånn sett betaler de som forurenser tilbake til alle de andre landene. Land som kutter mottar dermed en økonomisk kompensasjon, som gjør det mulig å vri landets produktive ressurser over til mindre forurensende områder.

I april 2023 vedtok Europaparlamentet ytterligere forbedringer av kvotesystemet for å ta hensyn til sosiale forhold. Det ble dermed opprettet et sosialt klimafond som skal kompensere sårbare bedrifter og mennesker som blir negativt påvirket av ETS.

For å bidra til å løse utfordringene med global oppvarming bør kvotesystemet forbedres ytterligere. Det er viktig å få med flere land for at utslippene i verden skal ned. Enten må man inkludere flere land, eller bygge bro mellom ETS, andre kvotesystemer og andre former for klimabeskatning – som for eksempel direkte CO2-prising. EU har økt den fastsatte årlige reduksjonen av antall kvoter, og dermed sikret at den effektive CO2-prisen øker gradvis. Det er også viktig at man kompenserer innbyggerne, regioner og næringer slik at systemet har en sosial og rettferdig profil for å kunne være legitimt. Heldigvis har EU så langt utviklet systemet i flere omganger for å kunne håndtere flere av disse utfordringene.

Klimakvoter løser ikke alle problemer. Det finnes flere måter å håndtere utslipp på. Noen ting bør man forby, og noen ganger bør man skattlegge. Men klimakvoter er en viktig del av verktøykassa for å løse klimautfordringene. Dette er et system som allerede fungerer, og det er mye lettere å tilpasse et slikt system, fremfor å begynne med noe nytt. Per i dag er 55 prosent av norske utslipp en del av dette systemet, og dette vil øke med de nye vedtakene til EU. Dette gjør at Norge er med på stolleken. EUs stolleksystem bidrar til at vi kutter jevnlig, og det fungerer beviselig i praksis.