Strikkepinner, EU og det liberale demokrati

Hva skjer med debattklimaet i liberale demokratier når følelsene tar overhånd? Hvorfor virker «strikkepinneretorikk» så kraftfullt i debatten om paragraf 2c? Hvorfor blir så mange revet med når Robert Mood i et brev til Erna Solberg i kronikkform i Morgenbladet skal prioritere «bærekraftige alternativer til vekstfilosofien» fremfor «gevinster i finans og på børs»?

Hvorfor satte Per Fugelli rekorder i likes og delinger hver gang han skrev om «flokken», med hovedbudskap om at man skal være snill og grei? Og når vi er inne på flokken, hvordan kan fire-fem ulver fra eller til få tusenvis av demonstranter ut i gatene?

Spørsmål om abort er mye vanskeligere enn man får frem ved å vise til strikkepinner. Klimadebatt og oljeutvinning er mye vanskeligere og mer komplekst enn Moods ønske om å erstatte «dansen rundt en døende gullkalv» til fordel for «inspirerende fremtidssatsing». Og man kan være enig eller uenig om norsk flyktning- og asylpolitikk, men at ikke alle mindreårige asylsøkere får bli, har mer innfløkte forklaringer enn «menneskekulde», slik Fugelli formulerte det.