Er vi forberedt på en ny flyktningkrise?

I 2015 krysset mer enn en million mennesker Middelhavet i utrygge, uoffisielle båter. De heldige av dem kom etter en farefull ferd frem til opphold i Europa – ofte med traumatiske historier i bagasjen. De mindre heldige ble sendt tilbake. De uheldige kom ingen steder: Mer enn 3700 mennesker døde på veien. På et menneskelig plan var flyktningkrisen selvsagt aller mest dramatisk for flyktningene selv.

Men krisen var også dramatisk for europeisk politikk. Deler av Schengen-samarbeidet ble suspendert, og europeisk solidaritet sviktet. Krisen bidro plausibelt til Brexit: Et solid «Remain»-flertall våren 2015 begynte å snu i løpet av sommeren – og innen vi kom til avstemningen Sankthansaften 2016 var det blitt flertall for «Leave». Masseovergrepshendelsene i Köln nyttårsaften mellom 2015 og 2016, som involverte flere overgripere som var blant dem som hadde krysset Middelhavet det året, preget ikke bare tysk, men europeisk debatt i flere uker. Mer generelt førte krisen til fremgang for høyrepopulistiske partier i mange land – og et virkelig gjennombrudd for både Alternativ für Deutschland og Sverigedemokraterna. De politiske ringvirkningene merkes fortsatt. 

Og ikke minst: Krisen viste frem for all verden – og spesielt for dem blant Europas naboland som har mulighet til å påvirke migrasjonsstrømmene som når vårt kontinent – at Europa og europeisk samarbeid knaker under så stor migrasjon. Tyrkia ble bevisst sin rolle som porten inn til Europa. Russland fikk demonstrert at de både kunne produsere flyktninger – som de gjorde gjennom sin deltagelse i krigen i Syria – og fasilitere transitt for flyktninger. Migranter kan være et våpen: Det rammer samtidig hele statsapparatet, som må håndtere flyktningene, og det rammer samfunnslimet gjennom ekstrem polarisering, fordi det utfordrer oss der det gjør aller vondest: På våre beste verdier.