USA og Russland kan ikke diktere Ukrainas fremtid

Når USAs president Donald Trump og Russlands president Vladimir Putin nå innleder direkte fredsforhandlinger om krigen i Ukraina, settes den liberale verdensordenen på prøve. Prinsippet om staters suverenitet utfordres idet to stormakter forhandler over hodet på den mest berørte parten. Dersom Ukraina presses til å akseptere en avtale som innebærer territorielle tap til Russland, vil det ikke bare være et slag mot det ukrainske folket, men også et farlig signal om at aggresjon lønner seg.

Forhandlingene kan mulig føre til en rask slutt på krigen, noe mange ser på som nødvendig for å stoppe de enorme humanitære lidelsene og gjenopprette stabilitet. Samtidig er det grunn til å frykte at en avtale mellom Trump og Putin innebærer en retur til tiden da stormaktene tegnet nye grenser bak lukkede dører.

Den liberale verdensordenen

Den liberale verdensordenen har siden andre verdenskrig vært bygget på at ingen stater skal kunne erobre land med makt. I Europa pågår nå den største krigen siden 1945, etter at Russland annekterte Krim i 2014 og åtte år senere gikk til fullskala invasjon av Ukraina – et land Kreml påstår er en kunstig enhet som egentlig er del av Den russiske føderasjonen.

Det er selvsagt ikke slik at man ikke kan se realistisk på situasjonen på bakken. President Volodymyr Zelenskyj har uttalt at Ukraina kan være villig til å gi avkall på noe territorium, men at landet da krever vestlige sikkerhetsgarantier for å forhindre et nytt russisk angrep. Dersom Trump nå presser Ukraina til å akseptere territorielle tap som er fremforhandlet i ukrainernes fravær, uten sikkerhetsgarantier, og i tillegg slipper Putin inn i den internasjonale varmen, sender det et signal til andre autoritære ledere om at militær aggresjon kan lønne seg. Dette kan få globale ringvirkninger, særlig for små stater som er avhengige av internasjonale lover og avtaler for sin sikkerhet.

Historien har vist oss hvordan stormakter har forhandlet over hodet på mindre stater, og hvor katastrofale utfall dette kan få. På vårt eget kontinent er det verdt å nevne München-avtalen i 1938, hvor vestlige ledere ofret Tsjekkoslovakia til Hitler i håp om å unngå krig, og Jalta-konferansen i 1945, hvor Europas skjebne ble avgjort uten reell innflytelse fra de små statene som faktisk ble berørt. Begge eksemplene inngår som ingrediens i hvordan stormaktsdiplomati kan gå på bekostning av de små statene. Nå ser vi et lignende mønster, hvor Ukraina reduseres til en brikke i et maktspill mellom USA og Russland. «Pass deg for små stater», skrev den russiske anarkisten Mikhail Bakunin, fra det nittende århundres Europa: «de er ofrene for større og mektigere stater, men er en kilde til fare for dem også».

Europa og de vestlige demokratiene står overfor et vanskelig valg. Skal de støtte en rask fred, selv om det innebærer å godta russisk okkupasjon av ukrainske områder, eller skal de insistere på Ukrainas rett til å forsvare seg – med risiko for en langvarig krig som kan destabilisere regionen ytterligere? Tilhengere av en kompromissløs linje vil hevde at å gi etter for Putin vil undergrave hele det vestlige sikkerhetssystemet og oppmuntre til ytterligere aggresjon. På den andre siden frykter mange at en fortsatt krig vil utmatte både Ukraina og Vesten, og at en forhandlet løsning – uansett hvor smertefull – kan være den eneste realistiske utveien.

Men fredsforhandlinger kan ikke skje uten at Ukraina selv spiller en sentral rolle i prosessen. At Trump tilsynelatende tok en telefon til Putin, annonserte det hele på sosiale medier og så erklærte at han skulle snakke med Zelenskyj, tilsier ikke at den amerikanske presidenten er interessert i å lytte til Ukraina. Hvis Trump og Putin forsøker å diktere vilkårene, risikerer de å skape en ustabil og urettferdig fred som verken Ukraina eller Europas sikkerhetsstruktur kan leve med. Ukrainerne har kjempet for sin overlevelse i flere år, og det internasjonale samfunnet har en moralsk og strategisk forpliktelse til å sikre at utfallet av krigen ikke belønner aggresjon, men beskytter retten til suverenitet og selvbestemmelse.

I russiske medier fremstilles Putin nå som en leder som igjen blir respektert som en av verdens store makter – en som kan forhandle direkte med Trump over hodet på Ukraina og Vesten. For Putin er dette en strategisk seier: Det signaliserer til både det russiske folk og omverdenen at han ikke er isolert, men tvert imot har makt til å diktere Europas fremtid sammen med Washington. Det er en farlig vei å gå, fordi det normaliserer tanken om at stormakter alene kan avgjøre skjebnen til små stater.

Europa står alene

I tillegg må Europa forstå at Trumps «America First»-politikk ikke har Ukraina eller Europas interesser i tankene. Målet hans er å avslutte krigen på en måte som gagner USA, ikke nødvendigvis Ukrainas eller Europas fremtidige sikkerhet.

Som Iver B. Neumann tydeliggjorde på Nyhetsmorgen 14. februar; dersom Trump aksepterer en løsning der deler av landet de facto blir en del av den russiske sfæren, vil det utgjøre en enorm belastning på forholdet mellom USA og Europa. Det store spørsmålet blir da: Hva blir Russlands neste trekk? En slik utvikling gir Russland en farlig grad av handlingsrom, og samtidig risikerer Trump å undergrave hele den europeiske sikkerhetsstrukturen. Det er dypt bekymringsverdig, spesielt fordi vi nå ser et USA som trekker seg tilbake fra sitt tradisjonelle lederskap og svekker sine egne internasjonale allianser. Ifølge Neumann er det Kina som står igjen som den store vinneren. USA har lenge hatt et omfattende nettverk av allierte, mens Kina har et langt mer begrenset diplomati. Men ved å fremmedgjøre stadig flere regioner og avvikle viktige initiativer som USAID, svekker USA seg selv.

USA vil være mindre villige til å engasjere seg i europeiske sikkerhetsspørsmål fremover, og derfor må Europa tenke i større baner; hva trenger vi på lang sikt? Med et USA vi ikke lenger kan stole like mye på, må vi prioritere våre egne interesser. I dette perspektivet er det klart at det lønner seg å støtte Ukraina. De må få en rettmessig plass ved forhandlingsbordet – det er tross alt deres territorium, deres kamp og deres fremtid som står på spill.

Verden står overfor et avgjørende valg. Skal vi tillate at stormakter bestemmer skjebnen til mindre nasjoner, eller skal vi stå fast ved de prinsippene som har sikret stabilitet og fred i tiår? Utfallet av disse forhandlingene vil ikke bare avgjøre Ukrainas fremtid, men også definere den globale ordenen i årene som kommer.

Heldigvis er det flere norske politikere som er tydelige på at man ikke kan ha fredsforhandlinger uten Ukraina. Erna Solberg går ut og sier at USA er i ferd med å begå en alvorlig og historisk feil, at det Ukraina selv som skal bestemme når og hvordan de skal forhandle med Russland, og at deres fremtid ikke kan avgjøres av Trump og Putin alene. Det samme mener Espen Barth Eide og Guri Melby.

USA har lenge vært garantist for europeisk sikkerhet. Vi har fokusert vår offentlige pengebruk på sosiale goder og velferdssystemer, fordi vi ikke måtte bruke penger på forsvar. Amerikanerne har i en årrekke krevd større grad av europeisk ansvar for europeisk sikkerhet, men det er nå vi virkelig ser at endringen kommer. Det betyr at vi nå må begynne å ruste opp enda mer. Dansk etterretning mener at Russland kan være klart for en storkrig i Europa innen fem år.

Det er forskjell på selvstendighet og realistisk selvstendighet. Selvstendighet basert på den liberale verdensorden og folkeretten er ikke lenger nok. Man trenger realistisk selvstendighet basert på økning av forsvarsbudsjettet og nærmere intrigering med EU. For Ukrainas del betyr det medlemskap i både NATO og EU. Vi kan ikke stole på garantier fra Russland og USA. I 1994 ga Ukraina bort all atomvåpnene sine til Russland i bytte mot en avtale fra Russland, Storbritannia og USA som skulle garantere for Ukrainas selvstendighet. Denne avtalen mistet all legitimitet i 2014.

Basert på dansk etterretning og hva vi nå ser fra Trump og Putin, burde Norge øke forsvarsbudsjettet og Ukraina-støtten betraktelig, være klart til å gjøre seg mindre avhengig av USA og til å stå sammen med resten av Europa.