Sikkerhet i vår tid

Det vi var vitne til i München var en amerikansk visepresident som valgte å levere et polariserende og splittende budskap i en veldig alvorlig tid for Europa og Ukraina. Forholdet vårt til USA er nå uavklart, det er både farlig og uansvarlig. Og interessant nok er de samme folkene som velger å forsvare Vance de samme som også kritiserte biskop Budde for å levere et budskap som ikke var samlende nok i en utfordrende tid - som for øvrig dreide seg om nåde og nestekjærlighet - under innsettelsesgudstjenesten til Trump.

Vance ga en malplassert knyttneve til det vestlige fellesskapet. Det burde være åpenbart, uansett om man er enig med han eller ikke. Talen neglisjerte den russiske trusselen mot Europa. En sentral del av budskapet til Vance var at det er den indre fienden som truer Europa, ikke den ytre. Dette faller på sin egen urimelighet. Hvorfor skal USA kreve at vi må bruke 5 prosent av BNP på forsvar dersom vi ikke har en farlig ytre fiende å demme opp for?

I beste fall kan talen sørge for at Europas ledere samles. I verste fall kan den splitte Europas befolkning ytterligere, samtidig som vi fremstår svake og forvirret.

Støyen talen skaper må vi bare overse. Vi er ikke tjent med å lange ut mot amerikanerne. La oss fokusere på det som er viktig: Europa må ta mer ansvar selv.

Møtt med et paradoks 

Amerikanernes forflytning av fokus vekk fra Europa har skjedd over tid. Den nye Trump-administrasjonens tilnærming gjør kun at tempoet økes betraktelig. Et farlig tempo.

En dyp uro har satt seg i Europa. Det er det ingen tvil om. At uroen kommer på overtid er det heller ingen tvil om, men i en tid der vi er avhengige av resolutt handling fremfor etterpåklok hånlatter over tidligere synder, må vi fokusere på det viktigste.

Russlands fullskala invasjon av Ukraina har avslørt at Europa ikke har kapasiteten som trengs for å føre krig over tid. Det har vært krevende å forsyne Ukraina med militær bistand, og det hadde aldri vært mulig uten hjelp fra amerikanerne.

Europa har slitt med lange leveringstider, lite resolutte ledere, for lite produksjon av ammunisjon og generelt effektene av at vi har bygd ned forsvarene våre de siste tiårene. 

Vi er nå møtt med et paradoks som krever handling: Å styrke den europeiske forsvarsevnen vil ikke bare innebære at vi tar vare på vår egen sikkerhet, men vil også styrke forholdet vårt til USA.

Finnes ikke noe alternativ

Det er to ting som gjelder nå. Den første gjelder for NATO: Vi vet ikke om dette er slutten på alliansen, men det er definitivt slutten på Europas tid som gratispassasjer. Den andre gjelder for Ukraina: Europa må ta ansvar dersom vi ønsker å sikre en god fred. Om landets fremtid bestemmes av USA og Russland, må vi sette Ukraina i en sterkere posisjon enn de er nå.

Det finnes ikke noe alternativ til å ta skjebnen i egne hender. 

Veien dit er like kronglete som den er uklar. Utgangspunktet er derimot temmelig enkelt, sett med norske øyne. Vi må ruste opp. Vi må investere kraftig i eget forsvar. Vi må bli med på et europeisk initiativ om å styrke Ukraina i tiden som kommer.

Europa har her et alvorlig problem. Minervas ansvarlige redaktør Nils August Andresen skrev før jul om Trumps fredsplan i Ukraina. Andresens poeng er at selv om Trumps plan er dårlig, så er det i alle fall en plan. «Trump har en plan. Har vi?», avslutter han med. De siste dagene har vist at vi ikke er i nærheten av å ha en plan. Europa er ikke en aktør. Europa er, som en samlet makt, svakt.

Dette er riktignok ingen tid for å fortvile, men for å handle og håpe.

Polens statsminister Donald Tusk har uttalt det samme: «There is no alternative to this: Europe must start defending itself, and so it must start spending European money on this as well.»

Polen sitter nå med presidentskapet i EU, og har store ambisjoner for unionens fremtid. Tusk har blant annet skissert hvordan et fremtidig europeisk forsvarssamarbeid kan se ut:

• Etablering av en «opprustningsbank»: Polen ønsker en opprustningsbank for å finansiere Europas betydelige forsvarsbehov. Denne banken vil samle kapital fra medlemslandene og tilby lån til regjeringer for forsvarsbestillinger og til forsvarsbedrifter for å utvide produksjonskapasiteten. Europas forsvar vil trenge 500 milliarder euro i investeringer de neste 10 årene. 

• Eastern shield: Polen har oppfordret EU til å øke investeringene i forsvaret av Øst-Europa, spesielt langs Polens grenser mot Russland og Belarus, Europas østlige «frontlinje». Polen har allerede investert betydelig i sin 800 kilometer lange grense, og fremmet et forslag om en egen europeisk Iron Dome.

• Ansvar for egen sikkerhet: Tusk mener resten av Europa må følge Polens eksempel. Han har tatt til orde for at europeiske land må bruke 5 prosent av BNP på sikkerhet.

• Bedre integrasjon og NATO som ramme: Hovedpilarene i en styrket europeisk forsvarsunion synes å være: felles økning i forsvarsinvesteringene, en bedre integrert forsvarsindustri slik Draghi-rapporten oppfordrer til og et styrket forsvar mot øst. Og alt innenfor NATO, som fortsatt må ligge fast, men med en tydeligere selvstendig europeisk dimensjon. 

Det er et paradoks i seg selv at et Europa som er så godt integrert politisk, ikke evner å levere på det viktigste: Forsvar og forsvarsindustri. Og det er her kampen om Europas sjel vil ligge. Kan EU levere på dette?

Det må vi håpe, og Polen viser vei.

Tid for handling

Europa må bli en aktør, med strategisk autonomi innenfor rammeverket av NATO. Frankrikes president Emmanuel Macron har snakket om dette i mange år. I fjor ropte han varsko om at Europa var i livsfare. Nå er tiden til å agere endelig kommet.

Er det en ting historien kan lære oss er det at kriser avler muligheter. USA ble født ut av en krigssituasjon, ikke ulik den Ukraina nå befinner seg i. La derfor dette være en mulighet for Europa.

Ukraina vil fortsatt trenge militær og økonomisk støtte. Både for å fortsette å stå imot, rent militært, før en avtale er på plass, men også for å sikre freden, når den kommer. Og her har Norge umiddelbart en rolle å spille. 

Norge har fortsatt midler å avse innenfor rammen av handlingsregelen. Oljepengebruken i 2025-budsjettet anslås å være på 2,5 prosent. Dermed er det fremdeles rom for å bruke 100 milliarder på Ukraina uten å bryte handlingsregelen. Denne økningen må vedtas så fort som mulig. 

Da den amerikanske våpenpakken sto fast i Kongressen i fjor, klarte ikke Europa å fylle gapet for ukrainerne. Å vente på amerikansk hjelp vil ikke være et alternativ lenger. Det rommet må fylles umiddelbart. 

Putin forstår kun maktens språk, nettopp derfor er vi nødt til å øke vår egen makt. Militær makt er valutaen Europa nå trenger. Lyspunktet er at det nå er større forståelse enn tidligere for at militær opprustning er nødvendig for å sikre demokrati. Demokratiet må væpnes til tennene for å overleve.

Dette er tiden for politisk handling, i Norge og i Europa.