Europa i skvis

Den gjensidige økonomiske avhengigheten mellom Kina og Europa er sterkere enn noensinne. Det samme er tilfellet for USA og Kina, selv om inntrykket ofte er et annet. Det prates stadig vekk om en frakobling fra den kinesiske økonomien, særlig fra amerikansk hold. Her er det viktig å slå fast at dette ikke innebærer å ikke handle med Kina i det hele tatt, men å gjøre seg mindre avhengig, og helst uavhengig, av økonomien deres.

Slik det er i dag, med skyhøy avhengighet av kinesiske varer, vil en frakobling være ekstremt dyr. IMF anslår at det vil redusere verdensøkonomien med mellom 8 og 12 prosent. Likevel er det på strategisk viktige områder både viktig og nødvendig. Det er en god grunn til at de fleste land i Vesten ikke tillot Huawei å bygge ut 5G-nettet sitt. For noen land, som Sverige, ble dette straffet økonomisk som følge av kinesisk misnøye.

Nylig besøkte Emmanuel Macron og Ursula von der Leyen Kina og Xi Jinping. I etterkant har møtet skapt sinne, mye på grunn av en Politico-artikkel som var svært kreativ med sitatene til Macron under et intervju.

Hva sa egentlig Macron som var så galt? Mye av det han sa var sant, som at Europa har havnet i en skvis mellom Kina og USA, at vi ikke burde koble oss helt av Kina, og at USAs proteksjonistiske linje rammer Europa rent økonomisk og gjør det fornuftig å erkjenne at vi trenger en tydeligere europeisk strategi. Våre interesser sammenfaller ikke alltid med amerikanernes. Og det er heller ikke i vår interesse å være avhengig av Kina. Strategisk autonomi kan være løsningen.

I klartekst sa Macron at Europa trenger tid for å sikre autonomi, handlekraft og sikkerhet i en usikker verden. Tidsaspektet er også knyttet til Taiwan, det er ikke i Europas interesse å eskalere til krig.

Macron var i overkant diplomatisk, og han tenker nok litt for høyt om drømmen om strategisk autonomi for Europa. Det er ren ønsketenkning foreløpig: Europa uten USA er ikke realistisk, og det er heller ikke sikkert at det er ønskelig. Vi trenger ikke å se lenger enn til Ukraina for å se hvorfor det ikke er noe vi burde gå rundt og prate høyt om. Særlig midt under et statsbesøk hos USAs store konkurrent og i verste fall fiende. USA er en garantist for europeisk sikkerhet, de fortjener bedre behandling.

Dessverre krever geopolitikk og diplomati at vi snakker med alle aktører. Det er likevel lite fornuftig å snakke ned andre partnerland, som USA. Hvis vi dytter USA vekk fra oss, kan de ende opp med å overlate Europa til seg selv, før vi er klare for det.

Europa må likevel ha ambisjoner nok til å kunne prate om egne interesser. Her må forholdet til både USA og Kina diskuteres og helst koordineres. Det var å dra i gang en debatt om dette Macron prøvde på. Debatten blir imidlertid avsporet når Macron har for vane å prate for stort og for langt.

Om man er uenig med Macron er som så, men det endrer ikke på følgende faktum:

Vi presses fra begge kanter til å velge lag, dette gjør at vi blir med i dragsuget, med de økonomiske konsekvensene dette har.

På den ene siden er USA blitt mer proteksjonistiske, sist med pakken Inflation Reduction Act (IRA). IRA inneholder blant annet krav om bruk av amerikanske innsatsvarer i produksjonen, og pakken vil trolig trekke kapital bort fra Europa. Her må EU svare, og EU-kommisjonen ønsker å gjøre dette med pakken «Net-Zero Industry Act» – for utrulling av fornybar energi, styrke arbeidet med strategisk autonomi, og sikre europeisk industri trygg og rimelig krafttilgang.

Kina, på den andre siden, er ikke til å stole på. Sanksjoneringen deres av land som er uenige med dem politisk er etter hvert blitt utbredt. Heldigvis har denne strategien vært mislykket overfor land som Australia og Litauen. De har lykkes i å finne nye markeder etter at Kina har regelrett stengt dem ute fra markedet sitt. Et land som kutter handelsforbindelser til land som kritiserer dem, er ikke et land man ønsker å handle med.

Jens Stoltenbergs nye mantra om at «frihet er viktigere enn frihandel» er unektelig sant. Gassledningen Nord Stream er et prakteksempel på at viktige varer som energi, og handelen med disse, ikke utelukkende kan ses på som økonomiske prosjekter. Det finnes en sikkerhetsdimensjon også.

Dette sa Macron selv i intervjuet til Les Echos og Politico, men få fikk det med seg i mylderet av sitater. Han trakk frem energi, forsvarsevne, industri, sosiale medier og kunstig intelligens som viktige områder Europa burde ha strategisk autonomi over. Noen av disse punktene innebærer å gå litt unna USA, andre innebærer å gå unna Kina. Ingen av dem innebærer å gjøre seg ytterligere avhengig av Kina. De burde hvert fall ikke innebære det.

Om Europa ikke kan tenke høyt og stort om egen fremtid vil vi fortsatt være i skvis, mellom to motpoler. Det vil vi neppe. Samtidig er det ikke en god strategi å prate ned USA. Strategisk autonomi ligger langt frem i tid, noe som gjør oss avhengige av vår venn på den andre siden av Atlanterhavet.