For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
«Reis ned å kjemp selv jævla krigs hissere». «Zelinski og lyve media er snart de eneste som ikke vil ha fred». «Makt personer i EU å Norge støtter mer nedslakkting». «Nei til krig og globalisme, ja til å sette Norges behov først». «Dialog får å stoppe videre krig å galskap». «Fy fan ennda mer av skattepenga til millitaristene». «Ukraina er dømt til å tape krigen, la dem få fred og ett godt liv».
Du har kanskje merket det? Etter at Trump kom på banen med sitt forhandlingsinitiativ, har Putin-trollene i SoMe begynt å spamme kommentarfeltene med budskaper om fred. Det er ikke måte på hvor viktig det plutselig er blitt å avslutte krigen, og redde liv i Ukraina. Man må selvsagt spørre hvorfor disse fredsduene aldri har forlangt at russerne skal trekke seg ut av Ukraina, og avslutte en krig de selv startet. De har heller aldri protestert mot de godt dokumenterte russiske krigsforbrytelsene mot Ukraina. Denne plutselige «fredsaktivismen» henger nok sammen med at Ukraina, slik det ser ut nå, ligger an til å bli påtvunget en «fred» på russernes premisser, der blant annet fraværet av troverdige sikkerhetsgarantier vil åpne for mer russisk aggresjon i fremtiden.
Det ensformige og samlebåndsaktige ved disse kommentarene tyder på at dette er orkestrert fra Russland. Budskapene er ofte et ekko av offisiell russisk propaganda, og falske profiler står sannsynligvis bak en god del av aktiviteten. Slik sett er det jo nesten litt søtt med alle språkfeilene som florerer hos en god del av disse hyperaktive «debattantene». Også i Kreml har man åpenbart tatt inn over seg at den typiske norske Putin-tilhenger er en funksjonell analfabet.
Vi kan le av dette, og knapt noen forsvarseksperter eller ansvarlige politikere tar denne plumpe propagandaen alvorlig. Imidlertid finner denne typen budskaper likevel en del gjenklang i Norge og Vesten. Borgere i fredelige, demokratiske samfunn har generelt en sterk aversjon mot krig, og vil ikke ta inn over seg at de kan bli tvunget inn i en væpnet konflikt. Ser man bort fra USA, er viljen til å bruke penger på militære formål generelt liten i de vestlige demokratiene. Under «den dype freden» etter Murens fall rustet Norge og en rekke andre europeiske NATO-land kraftig ned. Den britiske hæren har ikke vært mindre siden 1700-tallet.
Dermed blir unnvikelse og realitetsfornektelse det eneste man har å «forsvare seg» med. Krigsfrykten blir kontraproduktiv, og øker faren for krig. Vi har sett det skje før: Mellom Hitlers maktovertagelse i 1933 og 9. april 1940 ble den tyske diktatoren nevnt 125 000 ganger i norske aviser, likevel var vi hverken materielt eller psykologisk forberedt da det smalt. Vestmaktene unnlot å konfrontere Hitler da han remilitariserte Rhinland og annekterte Østerrike, og under München-konferansen i 1938 medvirket de andre europeiske stormaktene til at Hitler kunne rane til seg Sudetenland fra tsjekkerne.
Selv da tyskerne invaderte Polen, og verdenskrigen var et faktum, unnlot vestmaktene å gjøre noe. I stedet satt de på gjerdet, som om de håpet at krigen ville gå over av seg selv. Dermed overlot de initiativet til Nazi-Tyskland, som i løpet av noen år kunne okkupere store deler av Europa. Det skulle koste mange titalls millioner liv å beseire nazismen, og det var bare mulig med støtte fra etterkrigstidens to supermakter, USA og Sovjetunionen.
I dag ser det ut til at vi er på inn i et lignende uføre – og russernes propaganda spiller på de samme følelsene som lammet demokratiene på 30-tallet: trangen til å stikke hodet i sanden, til å tro at det vil gå over, til å redde sitt eget skinn først og sist. Og det virker. Stilt overfor atomskremsler og frykt for eskalering har Vesten knapt turt å gi Ukraina mer støtte enn det som skal til for å holde aggressorene noenlunde fra livet. Her hjemme utløste donasjon av noen få panservernvåpen en hissig, fryktstyrt debatt i krigens første uker.
I alt dette er det altfor lett å glemme det store bildet. Like lite som annen verdenskrig handlet om Polen alene, handler dagens overordnede konfliktbilde om Ukraina i og for seg. Det er liten tvil om at Putin-regimet har en revansjistisk agenda, og ønsker å gjenreise mest mulig av det tidligere Sovjet-imperiet. En russisk seier i Ukraina vil være et viktig skritt på veien mot et slikt mål, og vil oppmuntre Putin til videre aggresjon mot sine naboer i vest. Dette vil igjen utfordre NATO og den nåværende europeiske sikkerhetsarkitekturen. Alt nå ser vi økende russiske hybridoperasjoner mot blant annet Norge. I motsetning til på 1940-tallet ser det nå også ut til at Europa vil måtte klare seg selv.
La oss innrømme det: Vi er i dag de facto i krig – om enn bare en lavintensiv krig – med Russland. Dette kan fort eskalere, og risikoen øker for hver innrømmelse vi gjør overfor russerne. I denne situasjonen minner den absurde fredsagitasjonen i kommentarfeltene mest av alt om Hamsuns oppfordring om å «kaste børsa og gå hjem» mens kampene fortsatt pågikk våren 1940.
Som nordmenn og europeere er det i vår egen interesse å stå sammen med Ukraina i kampen mot den russiske imperialismen. Da må vi forsvare å bruke penger på et land i nød, og på vårt eget forsvar. Så får vi heller tåle å bli kalt «krigs hissere» av en del falske SoMe-profiler. Samt noen ekte landsmenn som trenger en smule oppfrisking av morsmålskunnskapene sine – og en særdeles gjennomgripende realitetsorientering.