Europa burde rive digitale murer, ikke bygge nye

Visjonen til europeiske lovgivere har lenge vært å gjøre kontinentet til et sentrum for digital innovasjon, som kan måle seg med den amerikanske vestkysten og Kina. Med nesten en halv milliard mennesker spredd utover noen av verdens mest avanserte økonomier, er det ingen grunn til at Europa skal henge etter.

EU er i ferd med å produsere en rekke nye lovforslag, inkludert en Digital Services Act, som dekker alt fra feilinformasjon til app-markeder. Europa har lenge vært en pioner innen internettregulering – slik GDPR har demonstrert – og mye av det som gjøres blir etterfulgt andre steder. Å gjøre dette riktig er derfor viktig, ikke bare for EU, men også for internettets generelle fremtid, spesielt etter hvert som rivaliseringen mellom USA og Kina intensiveres.

Det globale internettets fremtid slik vi kjenner det er langt fra sikret. Fremveksten av den kinesiske modellen – segregert fra resten av nettet, og underlagt omfattende overvåkning – utgjør en reell risiko for det åpne internettet, som gleder milliarder av brukere verden rundt. Andre land, inkludert Russland og Tyrkia, har gjort lignende manøvrer for å bygge digitale murer, og utvise «datasuverenitet».

Mye av det EU tar sikte på å gjøre, er – beundringsverdig nok – fundert i verdier som ytringsfrihet, personvern, gjennomsynlighet, og individets rettigheter. Etter hvert som de nye reglene skrives, må disse verdiene aktivt beskyttes. Men når nettet fragmenteres, står Europa overfor et fundamentalt valg: skal man designe regler for å holde internettet åpent og globalt; eller skal man bygge barrierer for blokken alene?

Fristelsen til å gjøre det siste er forståelig, spesielt når andre nasjoner flekser sine digitale muskler. Men Europas konkurransedyktighet gjenstår avhengig av åpne, globale markeder og uhemmet handel innenfor det indre markedet. Det er bekymringsverdig at enkelte regulatorer og regjeringer i økende grad oppfører seg unilateralt innen EU. Forrige uke rapporterte Financial Times at regulatorer har en «toppliste» med tiltak, som i stor grad retter seg mot amerikanske teknologiselskaper. Fri flyt av data mellom EU og tredjeland har i det siste blitt et spørsmål, noe som potensielt forhindrer europeere fra å få tilgang til hverdagslige tjenester som netthandel, videokonferanser, og sosiale medier.

Et skifte i retning proteksjonisme vil være å gå seg selv i næringen. Det kan akselerere oppsplittingen av internettet, og hensette Europa til å bli en tilskuer mens amerikanske og kinesiske selskaper dominerer – langt fra å plassere Europa i front.

Jeg jobber kanskje i Silicon Valley, men jeg er en stolt europeer. Jeg har jobbet både i Den europeiske kommisjonen og som et medlem av Det europeiske parlamentet. Jeg ville elsket å se det neste Google, eller Alibaba komme fra Europa. Men det skjer ikke gjennom tilfeldigheter. Europeiske lovgivere må maksimere blokkens fordeler – humankapital av høyeste kvalitet, et stort konsumentmarked, førsteklasses universiteter – og adressere dens mangler – mangelen på dype og likvide kapitalmarkeder, og en ujevn forpliktelse til entreprenørskap og innovasjon.

Fremfor alt, er beslutningstakerne i EU nødt til å skape et genuint grenseløst europeisk marked. Hvis de mange politiske uttalelsene for et digitalt indre marked hadde vært etterfulgt av handling, hadde det allerede vært en realitet. Men det er det ikke. For å selge på tvers av EU, er for eksempel en startup i Lisboa fremdeles nødt til å navigere forskjellige åndsverkslover, lisensieringsregler, og hindre.

Dette haster enda mer i kjølvannet av koronaviruset, mens bedrifter bruker data og digitale verktøy for å bygge seg opp igjen. Å nå kunder på nett er blitt en sentral del av hvordan europeere gjør forretninger.

Suverenitet versus konkurransedyktighet er et falskt valg. EU kan ha begge, og samtidig fjerne interne barrierer uten å skape nye for bedrifter som ønsker å nå størstedelen av verdens nettbefolkning utenfor EUs grenser. Dets oppdrag er, tross alt, å rive murer – ikke å bygge nye.