Vesten må sanksjonere Kinas støtte til Putin

Siden Russland gikk til krig mot Ukraina, har Xi og Putin styrket båndene seg imellom. Lille nyttårsaften møttes de to diktatorene via video. Etter gjensidige forsikringer om sitt nære vennskap, ble partene enige om å styrke det strategiske samarbeidet ytterligere.

Like før jul holdt Kina og Russland nok en felles militærøvelse. Også her var målet å styrke de to landenes partnerskap.

Handelen mellom Kina og Russland økte med 32 prosent fra 2021 til 2022. Kina kjøper store deler av energien Russland ikke lenger får solgt til Europa og USA, og finansierer slik det daglige massemordet på ukrainske barn og sivile, og ødeleggelsen av et europeisk land.

Xi skylder på NATO og Vesten for krigen, og har fordømt sanksjonene mot Russland. Den kinesiske befolkningen blir tvangsforet med russisk propaganda om Ukraina. Xi har nektet å kritisere Putins aggresjon, og Kina har stemt avholdende i FN til alle resolusjoner som gjør det.

I den russiske Dumaen ga Kinas tredje mektigste mann og leder for det kinesiske parlamentet, Li Zhanshu, Kommunistpartiets forståelse og fulle støtte til Putins slakteri.

Ikke noe av dette er mulig å misforstå. Så hvem er det vi prøver å lure, når vi insisterer på at Kina ikke har valgt side? Og hvor lenge har vi tenkt å sitte stille og se på Xi og Kommunistpartiets fremferd?

Vestlig ettergivenhet og økonomisk opportunisme har gjort både Russland og Kina sterkere og mer selvsikre – på bekostning av våre egne demokratier, vår selvforsyning, og de hundretalls millioner som nå betaler prisen for krig, okkupasjon, undertrykkelse og skyhøye mat- og energipriser.

Både EU-president Charles Michel og Tysklands forbundskansler Olaf Scholz var i ukene før jul på besøk i Beijing. Begge ba Xi om å legge press på Putin for å avslutte krigen. Det er et budskap som garantert har blitt formidlet tidligere, bak lukkede dører og åpenbart uten resultat. Det burde ikke overraske noen. Som alle diktatorer, forstår Xi kun makt.

Vår naivitet og grådighet har allerede vært med på å skape en ny Hitler i Europa. Nå er vi i ferd med å gjøre den samme feilen igjen, ved å fortsette å innynde oss hos verdens mektigste diktatur og Putins fremste garantist, fremfor å sette foten ned.

Vestlige regjeringers kortsiktige mål om å bli gjenvalgt ved hjelp av snabba cash, det vil si økt handel for enhver pris, har altfor lenge stått i direkte motsetning til de langsiktige interessene til folket de er valgt av. Frykten for egne posisjoner, og for å tenke nytt, står i veien for en helt nødvendig kursendring.

Forbundskansler Scholz, som reiste til Beijing uten noen synlig plan utover å sikre enda flere kontrakter for tysk næringsliv, skriver i siste utgave av Foreign Affairs: «[Vi] må beskytte våre åpne samfunn, stå opp for våre demokratiske verdier, og styrke våre allianser og partnerskap. Men vi må også unngå fristelsen til igjen å dele verden inn i blokker. Det innebærer å gjøre alt vi kan for å bygge nye partnerskap, pragmatisk og uten ideologiske skylapper.»

Dette minner mistenkelig om business as usual, hvor kortsiktig profitt settes foran mennesker, frihet og demokrati.

Krigen mot Ukraina, og Xi og Putins planer om en ny, autoritær verdensorden basert på diktaturets vilje til makt, fritt for rettsprinsipper og menneskeverd, må møtes med handling, nye ideer – og en vilje til omstilling vekk fra avhengigheten av autoritære regimer. Naivismen og profittjaget må ta slutt, og en ny økonomisk politikk basert på langsiktige målsetninger meisles ut. En politikk som anerkjenner at demokrati, menneskerettigheter og handel henger sammen 100 prosent.

Hvis den demokratiske verden virkelig ønsker en slutt på krigen, og å demme opp for en autoritær verdensorden, må vi være villig til å ta i bruk vårt kraftigste våpen — handel.

Det betyr å handle mer med demokratier og mindre med diktaturer, og stille utvetydige krav til arbeidstaker- og menneskerettigheter før inngåelse av handelsavtaler. Norges planlagte frihandelsavtale med kommunistpartidiktaturet må skrotes, og en ny Kina-strategi må komme i dens sted.

På kort sikt vil det likevel ikke være nok. Et troverdig sanksjonsregime knyttet til Kinas støtte til Putins krig, må på plass. Vesten må trekke opp noen veldig tydelige røde linjer, som det vil få konsekvenser å krysse.

Kina har i langt større grad enn Russland økonomisk makt over resten av verden. Det gjør demokratiske land redde, og fører til at vestlige statsledere står med lua i hånda og blikket stivt festet på sine egne skotupper i møte med Xi.

Hvis vi derimot våger å heve blikket, vil vi se at Kina eksporterer mer enn dobbelt så mye til Europa som det importerer, og er derfor langt mer sårbare for en nedgang i samhandelen. Uten full tilgang til det europeiske og amerikanske markedet vil den allerede pressede kinesiske økonomien gå inn i resesjon og potensiell kollaps. Det gir oss et betydelig pressmiddel – hvis vi tør å bruke det.

Det er ironisk at det så langt kun er Kina og Russland som har gjort handel til et våpen. Kina bruker trusler og markedsmakt for å ødelegge den internasjonale rettsorden, kneble ytringsfriheten i frie land, og presse demokratiene til å underskrive avtaler som undergraver vår selvråderett — som felleserklæringen med Norge, som har ført til at norske regjeringer ikke tør å stå opp mot Kinas overgrep og imperialisme.

Vesten vil på sin side ikke bruke sin markedsmakt for å fremme demokrati og frihet.

Denne dynamikken er vi nødt til å snu. Og vi må gjøre det vi unnlot i forkant av invasjonen av Ukraina: Sette opp et forutsigbart sanksjonsregime som er presist nok til å kunne skape reell endring.

Sanksjonerbare handlinger vil i tillegg til våpensalg kunne inkludere økonomisk og finansiell støtte til Putins krig, som ytterligere økning i importen av russisk energi; diplomatisk støtte; propaganda med sikte på å gi et falskt bilde av krigen overfor egen befolkning og tredjeland; og bistand til Russland for å omgå vestlige sanksjoner.

Det er liten grunn til å tvile på at det vil virke, dersom avskrekkingen er troverdig. Den eneste grunnen til at Kina ikke selger våpen til Russland nå, er frykten for vestlige sanksjoner.

Slik Odyssevs bandt seg til skipsmasta for ikke å bli lokket av sirenenes sang, vil et troverdig sanksjonsregime binde Europa til en aktiv antikrigspolitikk, ved å tvinge Xi ut av symbiosen med Putin.

I samspill med fortsatt våpenhjelp til Ukraina, er det vanskelig å se for seg noe som vil kunne stoppe krigen raskere enn dette. Å miste Kinas økonomiske og politiske beskyttelse, vil også kunne fremskynde et helt nødvendig regimeskifte i Russland.

Det må derfor være vestlige lederes jobb nummer én å gjøre kostnaden ved å holde Putin ved makta, og Russland i Ukraina, større for Xi enn alternativet.