For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Ukraina tre år etter invasjonen: Under dobbelt press
I 2014 gjorde ukrainerne opprør mot russisk kolonialisme. Nå blir Ukraina presset fra to kanter: Fra Russland, og fra USA som vil sikre seg sin del av den ukrainske kaken. Det er nå Europas oppgave å hjelpe ukrainerne å stå imot Russland. Krigen er ikke tapt.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et essay. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I dag er det tre år siden den fryktelige morgenen 24. februar 2022, da ukrainske byer ble angrepet med raketter samtidig som russiske tanks, panserkjøretøy og soldater satte seg i bevegelse mot Kyiv, Kharkiv, Kherson og den tidligere kontaktlinjen mellom russiske og ukrainske styrker i Donbas.
Jeg var en av dem som ikke forventet noe slikt. En uke før hadde jeg diskutert muligheten for invasjon med en ukrainsk analytiker i Odesa, som mente at Putin hadde forregnet seg og håpet at den voldsomme styrkeoppbyggingen ville være nok til å skremme Ukraina til å gå med på å gi de to russiskkontrollerte opprørsrepublikkene i Donetsk og Luhansk utstrakt autonomi. På den måten ville Russland få permanent innflytelse i ukrainsk politikk. Men fordi Ukraina og dets vestlige partnere hadde stått imot presset, stod Putin svakere enn før.
Jeg mente på min side at Russland kom til å angripe på lignende måte som under den russiske invasjonen i Georgia i 2008: Gjennomføre en «falsk flagg»-operasjon i Donbas, beskylde Ukraina for å ha angrepet befolkningen i den russiskkontrollerte delen av Donetsk eller Luhansk, og bruke dette som påskudd til å prøve å erobre av territoriet de to «republikkene» gjorde krav på.
Krigen i Ukraina begynte allerede i 2014. De to republikkene ble opprettet våren 2014, et par måneder etter den ukrainske Verdighetsrevolusjonen og den russiske okkupasjonen av Krymhalvøya. Helt fra starten var de et russisk prosjekt: «Opprøret» ble ledet av russiske statsborgere uten lokal tilknytning, og frem til 2022 ble krigen holdt i gang ved hjelp av russiske soldater. Målet var å presse Ukraina til å gi dem indre selvstyre, slik at de kunne bli en permanent bremsekloss for ukrainsk medlemskap i EU eller NATO.
Da Russland anerkjente de to republikkene som selvstendige stater 21. februar, var det tydelig at et angrep var nært forestående. Spesielt fordi Putin beskyldte ukrainske myndigheter for å forberede et storangrep i Donbas. De russiske artilleriangrepene ble trappet opp, og hvis ukrainske soldater skjøt tilbake kunne det bli gjort til krigsårsak.
I Mariupol samlet rundt tusen mennesker seg på plassen foran teateret for å markere samhold med flagg, plakater og den ukrainske nasjonalsangen. Bare tre uker senere ble det samme teateret, der flere hundre sivile hadde søkt tilflukt, ødelagt i et russisk bombeangrep.
I stedet for et begrenset angrep i øst, satte Russland i gang en erobringskrig for å ta hele Ukraina. Mariupol ble et symbol på den russiske brutaliteten, sammen med massakrene i Butsja og Irpin. Men Ukraina overrasket med å stå imot angrepet. Motstandsviljen fikk USA og europeiske land lovet å hjelpe med våpen så lenge det var nødvendig. Utpå høsten tok ukrainske styrker tilbake Kherson og deler av Kharkiv-fylket som hadde vært okkupert siden tidlig i invasjonen.
Tre år senere ser situasjonen mørkere ut. Den ukrainske motoffensiven i 2023 lyktes ikke i å ta tilbake særlig mye territorium. 20 prosent av Ukraina er fortsatt okkupert, og i øst fortsetter Russland å ta territorium selv om det går sakte. Mye av Donbas er blitt lagt i ruiner, og ofrene er den samme befolkningen som Putin hevder å beskytte.
Vestlige land har heller ikke fulgt opp med nok våpen til å gi Ukraina muligheten til å vinne en avgjørende seier. Mange har fryktet at den amerikanske hjelpen ville bli kuttet ytterligere hvis Donald Trump ble gjenvalgt som president i november 2024.
Likevel var det få som ventet seg et såpass stort svik som Trump har begått de siste ukene. Trump har innledet forhandlinger med Putin over hodet på ukrainerne, og amerikanske forhandlere har kalt det «urealistisk» at Kyiv vil få tilbake de områdene Russland i dag okkuperer. I tillegg har Trump kommet med krav om halvparten av de ukrainske forekomstene av sjeldne jordarter som «tilbakebetaling» for hjelpen Ukraina alt har mottatt.
Disse mineralene er kritiske for forsvarsindustri, grønn energi og luftfartsteknologi. For Ukraina er de en sårt tiltenkt inntektskilde for å finansiere forsvaret og gjenoppbyggingen av landet, selv om rundt 40 prosent befinner seg i områder okkupert av Russland.
Det amerikanske forslaget til en avtale inneholder ingen sikkerhetsgarantier, selv om den i teorien kan fungere en indirekte sikkerhetsgaranti ved å gi USA en egeninteresse i å beskytte sine egne investeringer mot fremtidige russiske angrep og gjøre USA mer tilbakeholdne med å presse Ukraina til å oppgi områder for godt. Samtidig er det risiko for at de amerikanske selskapene som eventuelt kommer inn vil konsentrere seg om de ressursene Ukraina kontrollerer i dag. I så fall kan Ukraina gi fra seg halvparten av de fremtidige inntektene uten å få noe igjen.
Putins drømmescenario
Putin har sannsynligvis gamblet på at Trump ville gjøre comeback som president siden det ble klart at Ukraina ikke kom til å kollapse slik han hadde trodd. I så fall har han fått sine villeste drømmer oppfylt: Trump har sluttet seg til propagandakrigen mot Ukraina, og ser nærmest ut til å ha alliert seg med Putin om å dele Ukraina mellom seg.
Trådene som forbinder Trump og Kreml er for mange til å virke tilfeldige. Samtidig er de for tynne og sprikende til at det helt går an å knytte dem sammen.
Russiske hackere og trollfabrikker hjalp Trump å vinne presidentvalget i 2016. Allerede før dette hadde Russland fått en påvirkningskanal inn i det republikanske partiet ved å markedsføre seg som et fyrtårn for «tradisjonelle» verdier, som skapte sympati blant konservative predikanter og politikere.
Videre deler den tidligere Trump-rådgiveren og MAGA-ideologen Steve Bannon, som var Trumps valgkampsjef i 2016, flere av de samme antimoderne og «anti-globalistiske» ideene som den høyreekstreme, russiske filosofen Aleksandr Dugin. Dugin og Bannon har uttrykt gjensidig respekt, og har også møttes flere ganger.
Sist, men ikke minst var Trumps første valgkampleder i 2016 Paul Manafort. Dette er samme person som i sin tid hjalp den prorussiske kandidaten Viktor Janukovytsj å gjøre politisk comeback og bli valgt til Ukrainas president i 2010. Og når Janukovytsjs Regionparti lå med brukket rygg etter Verdighetsrevolusjonen, var det Manafort som bistod med å opprette et nytt parti, Opposisjonsblokk – for livet. Dette partiet ble et enda tydeligere redskap for russisk innflytelse i Ukraina enn Regionpartiet hadde vært.
Manafort ble raskt erstattet av den like prorussiske Steve Bannon, men rakk å arrangere et møte mellom Donald Trump jr., Trumps svigersønn Jared Kushner og en russisk advokat med tilknytning til Kreml. Det har også kommet frem at Manafort mottok penger fra folk tilknyttet Regionpartiet, og hadde kontakt med russiske agenter som forsøkte å få Trump interessert i en russisk fredsplan der den østlige delen skulle bli en russiskkontrollert republikk med Janukovytsj som president.
Som president fikk Trump et nært forhold til Putin. De to fortsatte også å ha samtaler etter at Trump tapte valget i 2020. I tillegg ser Trump ut til å ha hatt et agg mot Ukraina etter at president Volodymyr Zelenskyj nektet å hjelpe ham å finne dritt på Biden-familien i 2019.
Likevel virket det lenge som om Putin hovedsakelig var interessert i Trump som en kaosfigur som svekket det transatlantiske samholdet. Nå kan det imidlertid virke som de to har funnet sammen på en helt annen måte.
Trump en grunnleggende usikker autokrat. I stedet for lederen av verdens mektigste nasjon fremstår han ofte som lettkrenket, og med et tilsvarende behov for bekreftelse og smiger. Derfor er det langt fra usannsynlig at Putin kan ha smigret Trump ved å snakke om behovet for en ny Jalta-konferanse eller Wienerkongress, der stormaktene deler opp verden, og at Trump naturligvis må være med på denne.
Ydmykende og skremmende
Fra et ukrainsk ståsted er det amerikanske forslaget – eller kravet – ydmykende og foruroligende. En våpenhvile langs dagens frontlinjer vil etterlate over tre millioner ukrainere under russisk okkupasjon. Putin anerkjenner ikke eksistensen av Ukraina som en egen nasjon, og målet er å gjøre disse områdene russiske slik de «alltid» har vært – med eller mot befolkningens vilje. Derfor har okkupasjonsmakten satt i gang en systematisk russifisering. Ukrainske minnesmerker er blitt fjernet. Ukrainsk språk og historie blir erstattet med russisk i skolene, inkludert en prorussisk tolkning av fullskalainvasjonen. Innbyggere som ikke er villige til å ta russisk statsborgerskap risikerer å bli statsløse. Samtidig har tusenvis av ukrainere blitt sendt i «filtreringsleire», torturert eller drept av okkupantene.
Ukraina er en tidligere koloni
Videre minner det amerikanske kravet om halvparten av Ukrainas forekomster av sjeldne jordarter om gammeldags kolonialisme. Dette er noe Ukraina har lang erfaring med. På 1500-tallet, da ukrainske bønder ble livegne under polske og poloniserte jordeiere eller magnater. Magnatene tjente seg søkkrike på å eksportere ukrainsk korn vestover, samtidig som polsk språk og kultur fikk høyere status enn ukrainsk. De ukrainske kosakkenes opprør i 1648 var rettet mot de polsktalende og katolske magnatene, og fikk støtte fra ukrainsktalende og ortodokse bønder. For å få militær hjelp vendte den nye kosakkstaten seg til den russiske tsaren i Moskva. I stedet for en allianse ble dette starten på et nytt fremmedherredømme. De russiske tsarene fortsatte å utnytte de ukrainske ressursene på en måte som først og fremst tjente det russiske imperiet.
På 1700-tallet vokste det også frem en fortelling om Kyiv som stedet der den «russiske» historien begynte, og annekteringen av Ukraina som en «gjenforening» av den russiske nasjonen. I denne fortellingen var det ikke rom for noen ukrainsk nasjon. Derfor ble den ukrainske nasjonale oppvåkningen på 1800-tallet undertrykt sammen med ukrainsk språk og kultur.
Denne fortellingen har fortsatt å spille en viktig rolle i den russiske identiteten, og ligger til grunn for Putins manifest om «Russlands og Ukrainas historiske enhet», som ble publisert et halvt år før invasjonen i 2022.
Talende nok var det også behovet for ukrainsk korn som fikk Lenin til å sette i gang en invasjon i januar 1918, for å knuse den nyopprettede ukrainske republikken. Høsten 2021 var Ukraina tilbake i den sovjetrussiske folden etter fire år med mislykket uavhengighetskrig. Som plaster på såret fikk Ukraina ti år med kulturell autonomi der ukrainsk språk ble tatt i bruk i administrasjon, media og kultur.
I 1929 arresterte Josef Stalin et stort antall ukrainske intellektuelle, som ble anklaget for nasjonalisme og separatisme. Ukrainske bønder ble tvunget inn i kollektivbruk, og i 1933-34 sultet flere millioner ukrainske bønder i hjel da kornet de produserte ble konfiskert for å finansiere industrialiseringen av Sovjetunionen.
Sulten og tilintetgjørelsen av den ukrainske intelligentsiaen har blitt forklart med ønsket om å knekke den ukrainske identiteten og frykt for at Ukraina kunne løsrive seg og ta med seg ressursene sine. Utbyttingen fortsatte under andre verdenskrig, da Hitler og Stalin kjempet om å kontrollere de store jordbruksressursene i det historikeren Timothy Snyder har kalt «Dødsmarkene», der flere sivile ble drept enn noe annet sted i Europa.
Frykten for alt som minnet om ukrainsk nasjonalisme fortsatte etter Stalins død. Så sent som på 1970-tallet ble et stort antall ukrainske kommunistledere og intellektuelle fjernet fra stillingene sine eller arrestert.
Derfor går det en rett linje fra de russiske tsarene til Putin, via Lenin, Stalin og sovjetiske partisjefer. Putin har gjenoppvekket fortellingen om Ukraina som en «kunstig nasjon» som må gjenforenes med «moderlandet». I tillegg har Russland konfiskert eller stjålet over 4 millioner tonn ukrainsk korn, som har blitt eksportert til andre land, i tillegg til å okkupere 40 prosent av de kjente mineralforekomstene.
Som nevnt begynte krigen allerede i 2014, etter den ukrainske Verdighetsrevolusjonen. Verdighetsrevolusjonen var også en antikolonial revolusjon, som var rettet mot en president som ville ta Ukraina tilbake til imperiet. Den etablerte også Ukraina på nytt som en nasjon med sin egen agenda. Ønsket om å bli en del av Europa har spilt en viktig rolle i denne agendaen fordi Europa har vært symbol for alt det Russland ikke er: Rettsstat, respekt for borgernes rettigheter og et oppgjør med den postsovjetiske korrupsjonen.
Det er Europas oppgave nå
Alt dette står nå i fare for å gå tapt. Ukraina er nå i en situasjon der de presses fra to sider, og mange ukrainere er i ferd med å miste troen på Vesten som representant for noe mer enn egeninteresse.
Fordi Verdighetsrevolusjonen og den ukrainske frihetskampen har vært såpass tydelig proeuropeisk, har Europa et moralsk ansvar for å støtte ukrainerne. I tillegg er det mer og mer tydelig at ukrainsk og europeisk sikkerhet er knyttet tett sammen. Hverken Europa eller Ukraina kan lenger stole på amerikanske sikkerhetsgarantier, selv om Trump skulle bli borte om fire år. Og dessverre er det ikke utenkelig at Russland vil forsøke å ekspandere videre hvis Trump gir Putin Ukraina på et sølvfat.
Som flere har påpekt, har Norge mulighet til å ta en ledende rolle her. Vi er det eneste europeiske landet som ikke har satt seg i gjeld, men derimot tjent penger siden fullskalainvasjonen begynte. Krigen er ikke tapt. Vi kan hjelpe med å bygge opp våpenindustrien og ruste opp infrastrukturen i Ukraina, og med gjenoppbyggingen. På den måten kan vi både styrke oss selv, og redde Ukraina som en del av den europeiske familien.
