Den store bjørnetjenesten

Man kan egentlig forstå dem litt, de velgerne i Polen som de siste årene har gitt stemmen sin til Lov- og rettferdighetspartiet (PiS). Det polske regjeringspartiet lover ikke bare gull og grønne skoger. De lover mye mer enn det.

Det er lett for oss som moraliserer over utviklingen for demokrati og menneskerettigheter i Sentral-Europa å glemme situasjonen for innbyggerne der.

Økonomisk har Polen har hatt et enestående oppsving i Europa siden 1990, spesielt i de store byene. EU-midler og utenlandske investeringer har hatt mye med det å gjøre. Men den økonomiske veksten har likevel ikke ført med seg et reelt løft for rurale strøk der inntektsnivåene forble lave og den sosiale støtten manglende. Og det er i disse områdene at PiS har høstet mest støtte.

PiS lover en økonomisk gullalder og den polske nasjonens renessanse, og har vært svært konkrete og rause med statsfinansene overfor velgerne sine: De har lovet velgerne en ekstra måned pensjonsutbetaling i året, økt barnetrygd fra første barn, generell skattelette og skattefritak for alle under 26 år.

Det er ikke rart partiet har gjort braksuksess i de siste valgene – de samme valgene som har ført Polen stadig nærere sin autoritære fortid. Man kan kritisere velgerne for å stemme på et høyrenasjonalistisk og autoritært parti som PiS, men man kan også forstå dem. Journalisten og forfatteren Ingrid Brekke omtaler valgløftene i boken Polen: Aske og diamanter, der hun skriver at «PiS kjøper velgere på bekostning av statsfinansene, men det er lett å forstå at velgere faktisk lar seg kjøpe».

Støtten til PiS kommer ikke uten offer for store grupper i det polske samfunnet, kanskje etter hvert flertallet. De kortsiktige økonomiske gevinstene for hver enkelt lommebok falmer etter hvert som friheten i Polen svinner hen.

Stadig kommer det varsler om innskrenkninger av rettigheter til kvinner og homofile. Det er ikke sikkert det er langt frem i tid før abort er nesten umulig i Polen. Over hele landet er det erklært såkalte LHBT-frie soner, til stilltiende aksept fra den høyrenasjonalistiske regjeringen.

Særlig urovekkende er det også at den polske regjeringen ser ut til å ta full kontroll over domstolene i landet. Nå som den selv utnevner dommere regjeringen liker, og pensjonerer dommere den ikke liker, kan vi ikke lenger snakke om Polen som en trygg og fri rettsstat.

Og det er her poenget mitt om bjørnetjeneste gjør seg gjeldende.

For er det ikke nasjonens vekst og fremtid høyrenasjonalistene gjør seg til talspersoner for gjennom politikken og retorikken sin? Vi har sett det samme mantraet i land etter land: Det er ikke så nøye med menneskerettigheter, så lenge vi kan sørge for at landet vårt blir stort og mektig igjen. Internasjonale og overnasjonale institusjoner blir fremstilt som trusler mot nasjonens ve og vel. America First. Brexit. Viktor Orbáns illiberale demokrati og korstog mot muslimske flyktninger. Og de polske nasjonalistenes kamp for å demontere den polske rettsstaten og landets demokrati. Alt dette er en del av en bred internasjonal trend med ledere som gjør innbyggerne sine en bjørnetjeneste uten like.

Hvis vi tar av oss de ideologiske brillene og bare ser på effekten av styret deres – hva er det da som står igjen?

Selvsagt er jeg bekymret for menneskerettighetene og demokratiet i Polen, men ikke bare fordi jeg er opptatt av menneskerettigheter og demokrati i seg selv.

Jeg er minst like redd for hvilke konsekvenser en manglende rettsstat vil ha for næringslivet og internasjonalt samarbeid. Vi kan se for oss at en polsk domstol skal ta stilling til en tvist mellom en polsk og en norsk bedrift. Når rettssystemet i Polen blir gjenstand for politisk kontroll, kan man ikke lenger stole på at rettsavgjørelsene er rettferdige. Vil det i så fall skremme bort store deler av det viktige utenlandske næringslivet? Vil det hindre investeringer? Jeg tror det.

Den polske rettstatens kollaps er ikke et fenomen for spesielt interesserte. Det er et problem for alle europeere, men kanskje mest av alt for de polske velgerne som har blitt lokket til å stemme på PiS, men som vil få økonomisk ruin i retur etter hvert som effektene av regimets politikk kommer til syne.

Dermed gjør høyrenasjonalistene landet sitt og befolkningen sin den store bjørnetjenesten.

Det fins dem som hevder at autokrati er mer effektivt enn demokrati. Det finnes knapt tall eller statistikk som viser noen slik sammenheng, tvert imot.

Det står mye på spill for PiS regjeringen ved søndagens presidentvalg. De støtter den sittende presidenten Andrzej Duda. Lenge ivret regjeringspartiet for at presidentvalget skulle avholdes som opprinnelig planlagt, den 10. mai, midt i koronapandemien. Det ville mest sannsynlig gitt seier til Duda. En rekke av de mest kjente og profilerte opposisjonelle i Polen hadde oppfordret til boikott fordi de mente det var både uforsvarlig og grunnlovsstridig å avholde valget slik det var tenkt. I siste liten ble valgdagen utsatt til førstkommende søndag, 28. juni.

Men det er kanskje nettopp korona som skal gi demokratiske krefter en sjanse? For mens PiS regjeringen i samarbeid med President Duda har ført landet i en stadig mer autoritær retning, de siste ukene har oppslutningen til opposisjonskandidaten, Warszawas borgermester Rafał Trzaskowski økt.

Å avholde valget 10. mai, midt i pandemiens høydepunkt ville vært farlig ikke bare for helsen til hver enkelt polakk, men også for overlevelsen av det polske demokratiet. Nå på søndag har Polen kanskje en siste sjanse for å berge demokratiet i landet.