Facebooks klimasensur

I mars skrev 159 forfattere et innlegg i Aftenposten hvor de tok til orde for at den norske stat skal forby oljeleting i Norge, siden bruk av denne oljen fører til klimagassutslipp. I en respons på innlegget påviste jeg at olje er et veldig nyttig produkt, som blant annet trengs til forfatteres flyreiser eller til propan som brukes i matlagingen i land uten infrastruktur for naturgass eller strøm.

På en videregående skole i Oslo jobbet noen elever samtidig med energi- og klimaspørsmålet. En gruppe elever hadde hengt opp en plakat med mange argumenter mot å drive oljeutvinning i Norge. Ved siden av denne plakaten hadde noen hengt opp en utskrift av innlegget mitt. (For ordens skyld bør det nevnes at andre elever hadde laget en plakat med argumenter for norsk oljeutvinning.)

En venn av meg, som er lærer på skolen, tok bilde av dette, og publiserte bildet som en kommentar på Facebook-siden min. Han syntes det var ganske morsomt. Det syntes jeg også. Men det syntes ikke Facebook. Noen av mine Facebook-venner fikk ikke se dette bildet. Det var sladdet, slik bilder av mishandling også sladdes. Andre fikk se fotografiet av anti-olje-plakaten og pro-olje-kronikken, men dette ledsaget Facebook med en oppfordring om å besøke noe Facebook kaller Climate Science Center.

Steve Koonin

Et annet eksempel: Våren 2021 publiserte Steve Koonin, fysikkprofessor ved Caltech og statssekretær i energidepartementet i USA fra 2009–2011, boken Unsettled. Den handler om klimaendringene, om hva vitenskapen vet godt og på hvilke områder det er tvil. Han mente også at arbeidet med oppsummeringsrapporter, for eksempel i FNs klimapanel, har blitt politisert og foreslo endringer i dette arbeidet. Boken ble anmeldt i Wall Street Journal av fysikeren Mark P. Mills. Jeg la ut lenke til anmeldelsen i en post på min Facebook-side.

Denne Facebook-posten ble publisert, men Facebook hektet på en advarsel om at både anmeldelsen i Wall Street Journal og boken selv inneholdt delvis ukorrekt informasjon og også er villedende. Samtidig ble posten min åpenbart undertrykket av Facebook, slik at færre av vennene mine fikk se den.

En såkalt «faktasjekk», produsert av forskernettverket Climate Feedback, var grunnlaget for advarselen. Faktasjekken er interessant. To av Koonins «villedende» påstander, som gjentas av Wall Street Journal, er at det ikke blir flere tornadoer og at verdens kornproduksjon stiger. Ifølge faktasjekkerne er dette stråmannsargumenter, siden forskere hverken har spådd mindre kornproduksjon eller flere tornadoer. Da vet vi i alle fall det.

Climate Science Center

For å begrense spredning av slik «feilinformasjon» har Facebook altså opprettet nettstedet Climate Science Center. Sidene er ikke preget av vitenskap, men de har mye informasjon om klimaendringene som er i gang.

På forsiden viser Climate Science Center en graf over temperaturen de siste tiårene i fylket man oppholder seg, for mitt vedkommende Oslo. Ifølge grafen har den lineære trenden for årlig gjennomsnittstemperatur i Oslo økt fra 3,5 grader i 1950 til nesten 7 grader i 2020, en økning på litt over 3 grader. Den statlige amerikanske forskningsinstitusjonen NOAA, som kan sammenlignes med vårt Meteorologisk institutt, er oppgitt som kilde.

Denne økningen er betydelig sterkere enn det som fremkommer fra oversikten på nettsiden seklima.met.no. Her rapporteres observasjonene fra Meteorologisk institutt.

Overfor Minerva avviser NOAA at de er kilde for tallene til figuren til Facebook. I en fotnote til figuren fremkommer at det er organisasjonen World Resources Institute (WRI) som har laget figuren for Facebook. WRI er en aktivistisk ikke-statlig organisasjon som er engasjert på ulike områder. En talsperson fra WRI sier at tallene ikke er basert på observasjoner, men stammer fra en modell som WRI har laget, blant annet på basis av data fra NOAA.

Dette er det «vitenskapelige klimasenteret» Facebook leder sine brukere til, når de ser et bilde av en kommentar om at olje er nyttig.

Faktisk

Her hjemme har Faktisk.no, en nettside som også kaller seg faktasjekkere, et liknende samarbeid med Facebook. Nå er nettsiden i gang med en artikkelserie om klimaskepsis.

I den første artikkelen skriver Faktisk at nesten hver fjerde nordmann er klimaskeptiker, enten fordi de mener at klimaet ikke endres eller fordi klimaendringene ikke i hovedsak skyldes mennesker. I artikkelen fremgår at klimaskeptikere gjennomgående har lavere utdanning enn de som «tror» på menneskeskapte klimaendringer, at de oftere bor på landet og at de tenderer til å stemme på Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Kjønnsbalansen er også tvilsom.

«Og så skal vi heller ikke glemme at 28 prosent av de er menn,» sa Kikki Kleiven, klimaforsker og direktør ved Bjerknessenteret, da undersøkelsen ble debattert på Dagsnytt 18 sist torsdag. Hun mente antagelig at 28 prosent av menn er klimaskeptikere, og Hillary Clintons herostratiske «basket of deplorables» renner i hu. Fire av fire av Dagsnytt 18s debattdeltagere var for øvrig kvinner.

Hva hvis problemet er fysikk, ikke metafysikk

På tross av diverse internasjonale avtaler om kutt i klimagassutslipp, fortsetter verdens utslipp å stige. Tankegangen fra Faktisk, Climate Feedback og Facebook kan være at utslippene øker fordi folk utsettes for delvis ukorrekt informasjon.

Men det er langt fra sikkert at det er slik. Tross alt har utslippene over hele Vesten falt i 15 år. Det skyldes flere faktorer, men også at oppslutningen om utslippsmål og klimapolitikk er høy i alle organer som bestemmer i Europa. Klimaskeptikernes politiske gjennomslag er minimalt.

At globale utslipp likevel stiger skyldes kanskje den nære sammenhengen mellom økende energibruk og høyere velstandsnivå, særlig i fattige land. Solkraft og vindkraft har vunnet terreng de siste tiårene, men fossile energikilder har fremdeles store fortrinn med tanke på pris, pålitelighet og omfang. Kanskje det er derfor totale utslipp i Kina fortsetter å stige, selv om utslippene per innbygger allerede er høyere i Kina enn i Europa, samtidig som Kinas folketall faller.

Kanskje slike Faktisk-artikler om problematisk klimaskepsis ikke engang fører til mindre klimaskepsis og større klimatro, slik målet tilsynelatende er. Det faglige innholdet i den nye artikkelserien til Faktisk er ikke veldig imponerende. Samtidig preges artiklene av en insisterende og misjonerende skråsikkerhet, selv om temaet i realiteten er uhyre komplekst. Faktisk har, så vidt jeg har sett, heller ikke publisert en eneste artikkel hvor de påviser at en avis eller politiker overdriver en klimatrussel. Den vanlige velger er utsatt for slike overdrivelser mye oftere, ikke minst fordi de store mediene knapt ofrer klimaskepsis noe spalteplass, mens klimaalarmisme får stor oppmerksomhet. Det er symptomatisk at artiklene Faktisk viser til når de skriver om klimaskepsis er hentet fra de ikke veldig dominerende nettstedene Document, Derimot og Fakta360.

Den hellige overbevisningen til Faktisk kommer også til syne ved at de publiserer saker om klimaskepsis ganske ofte. Et raskt google-søk gir saker fra mars 2019, august 2019, oktober 2019, desember 2021, desember 2022.

Sensur er ikke sannhetssøken

Det dukket imidlertid ikke opp noen klimaskepsis-saker fra Faktisk fra 2020. Som vi husker var jo dette året preget av et annet, mer presserende og minst like konfliktfylt tema: Covid. Kanskje faktasjekkerne var opptatt?

Facebooks sensorer var i alle fall opptatt. I 2020 ble det raskt umulig å poste påstander om at koronaviruset stammet fra et kinesisk laboratorium på Facebook. Slike poster skulle ikke leses.

Et år senere etter ble det igjen mulig å poste slikt, etter at nærmere undersøkelser viste seg at lab-hypotesen ikke var så usannsynlig som det ble hevdet. Slik rammer sensuren samfunnets felles evne til å finne svaret på komplekse spørsmål.

Kanskje er det slik på klimafeltet også. For meg virker det helt usannsynlig at menneskelige utslipp av CO₂ og metan ikke står for det aller meste av oppvarmingen på jorden. Men den tradisjonen som gjorde at vitenskapen, og de vestlige samfunn på mange områder, har klart å oppnå sine fantastiske resultater de siste 400 årene, har ikke vært sensur av delvis feilinformasjon. Tvert imot. Det har vært kontradiksjon. Dårlig empiri og svake metoder taper mot bedre forskning, som igjen må gi tapt for enda bedre forskning. Hvis den gode forskningen må sensurere den dårlige, er sjansen stor for at vi også går glipp av de enda bedre ideene. Og hvis den gode forskningen er så god – hvorfor må «feilinformasjonen» sensureres?