Facebook-fascismen

Støre = klovn. Må vera på lag med EU /Tyskland vet'u ... Som Qisling var i 40 åra ..men da ble det kosekvens av det . Han er jo en dritt. Livsfarlig. Erkeklovn. Regjeringen er tafatt hjernelammet. Håper han kryp i sin egen skit snart. DRIT I DET NORSKE FOLKET:::::::Dette er motoet til regering og storting

(Juli, 2022. Utdrag fra en moderert debatt i en gruppe på Facebook med nærmere 70 000 medlemmer).

For de fleste av oss som leser Minerva – høy utdanning, grei inntekt, dannet språk, argumentativ debatteknikk – er det lett å bli oppgitt over en slik tone. Vi som drømte om at Facebook skulle bli arenaen for opplyste debatter, faglig basert meningsbrytning og en uuttømmelig kilde til læring, må erkjenne at Facebook i stedet har gitt hver eneste innbygger en såpekasse å stå på og en ropert i hånden, uten å samtidig gi dem et grunnkurs i hvordan en saklig og opplyst debatt faktisk foregår.

For hvor lett har det ikke blitt for folkedypet å idiotforklare politikere, skjelle ut politikere, og samtidig komme med en latterlig enkel løsning «som politikerne burde tenkt på for lenge siden» – og hvor lett er det ikke blitt få oppmerksomhet, bekreftelse og gehør for slike lettvintheter?

På ett nivå må disse utsagnene tas på alvor. Ikke bokstavelig, men som en metafortelling om folk som opplever en enorm avmakt overfor – og avstand til – politikken. Som forlanger store og raske endringer i sin retning, men som desillusjoneres av alt det daglige, tunge og noen ganger resultatløse arbeidet som ligger i politikken. Det er en historie om den demokratiske tragedien det er for mange folk aldri å ville få den politiske innflytelsen de mener de burde hatt. Og kanskje forteller det oss noe om at politikkens konsekvenser ikke alltid rammer hardest dem som vedtar den. Alt dette er det lett å sympatisere med.

Fascistoide Facebook

Det skjer likevel noe i møte mellom dette sinnet og sosiale medier som er ubehagelig og foruroligende.

Det handler om hvordan et medium som Facebook aksentuerer nærmest fascistoide trekk:

• Språkets argumentative kraft erstattes med temperament og følelser;

• Man forlanger enkle løsninger og rask gjennomføringskraft stilt overfor vanskelige problemer;

• Demokratiets uforutsigbare, uoversiktlige, ustyrlige og tidvis uutholdelig drepende langsomme natur blir sett på som en svakhet;

• Uttalelser og personbeskrivelser bygger på forakt fremfor humanisme;

• Debatter der man i liten grad skiller en annen persons faglige eller politiske uenighet fra idioti.

Deler av Facebook er blitt en scene for absurd samfunnsdebatt.

Dårlig debatt dreper demokratiet

Hvor enn folkelig denne tonen enn er, så må alle tilhengere av det liberale demokratiet tørre å si høyt at dette ikke bringer verden fremover - det bringer verden bakover. Dette er en tone som må bekjempes.

Ikke bare fordi en debatt hvor folk blander sammen uenighet med inkompetanse hos de andre, ikke blir noen god debatt.

Ikke bare fordi vi er alle mennesker, og burde snakke til hverandre som mennesker. Den etiske fellesnevneren i alle religioner – gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg – tilsier at alle mennesker vil bli snakket til som om de var nettopp mennesker, ikke en erkeklovn eller en quisling, hvor enn uenig man enn er med noen.

Ikke bare fordi det underliggende premisset – om at politikere ikke kan noe, ikke vet noe, ikke gjør noe – svært ofte er feil; mange politikere er dyktige og engasjerte – selv om de riktignok kommer i ulike nyanser. I alle tilfeller har Norge gjennomgående svært gode fagfolk i administrasjon og embetsverk til å supplere politikere med fakta og råd.

Ikke engang bare fordi denne debattformen bidrar til en demonisering av politiske motstandere som på sikt kan erodere selve demokratiet, slik vi med bekymring har kunnet observere i USA det siste tiåret.

Men også – og kanskje mer konkret og håndgripelig i en norsk sammenheng – fordi den skarpe tonen vil svekke rekrutteringen til kommunestyrer og Storting i årene som kommer. Det vi ser utspille seg i kommentarfeltene er kort og godt en demokratisk utfordring – fordi en hardere tone gjør at flere takker nei til å stå fire år i dritt. Kostnadene ved demokratisk deltakelse blir for høye.

I en rapport fra 2020 utført på oppdrag fra regjeringen skriver Telemarksforskning og Senter for Ekstremismeforskning at «[l]itt over halvparten av alle lokalpolitikere (52 %) har opplevd minst én ubehagelig henvendelse (det vil si en trussel, hatytring eller plagsom henvendelse). Det mest vanlige er at noen henvender seg på en plagsom eller uønsket måte via sosiale medier (33 %).» Litt over én av fire som har vært utsatt for dette, har vurdert å slutte.

Dagsavisen skriver om rapporten at «35 prosent av lokalpolitikerne som har opplevd minst én ubehagelig hendelse, sier at det har begrenset talefriheten deres. 32 prosent har latt være å engasjere seg eller uttale seg i en bestemt sak».

For mange blir kostnaden så høy at de faktisk slutter i politikken, slik som for eksempel det 24 år gamle talentet Vetle Langdahl i Finnmark Høyre gjorde, som NRK skriver om.

«‘Jeg har fått mange stygge kommentarer på politikersiden min. Jeg har blitt bedt om å reise til helvete, og blitt spyttet etter på stand. (..) – Jeg tror jeg aldri har hatt et medieoppslag hvor jeg ikke har fått en eller annen form for nedsettende kommentar’, sier han (…) Han innrømmer at flere av kommentarene har gått inn på ham. ‘Du får veldig mange tilbakemeldinger som over tid blir veldig mye å stå i’.»

I artikkelen omtales han som en kommende politikerstjerne og en mulig framtidig statsråd i en Høyre-regjering.

De tøffeste er ikke de smarteste

En slik utvikling gjør demokratiet mindre levende. Derfor står det mye mer på spill enn bare debatten i dag, i år. Hvis norsk politikk langsomt dreier mot en form for «last man standing», graviterer vi mot en situasjon der de tøffeste mer og mer tar over plassen til de smarteste.

Selvsagt skal folkevalgte, som i kraft av sin posisjon utøver makt over andre mennesker, tåle en god del fra avmektige borgere som er skuffet over politikken. Men for at et demokrati skal fungere, trengs likevel en velfungerende offentlig samtale. En slik samtale oppstår ikke og vedlikeholdes ikke av seg selv, men er avhengige av et minimum av oppslutning om noen normer for meningsbrytning.

Ellers blir demokratiet som en slags dårlig fungerende skolegård, der den tøffeste bøllen styrer, mens fornuftige stemmer gjemmer seg unna der de kan. Et demokrati der kun de tøffeste tør – og jeg skal love deg at politikken ikke er noen søndagsskole fra før – er ikke noe å trakte etter.

De tøffeste er jo ikke alltid de smarteste, som kjent.