Facebook suger. Men hva så?

Facebook er et av de største selskapene i verden, både målt i verdi og i tiden folk bruker på tjenestene de tilbyr. I tillegg til selve Facebook – en tjeneste med nesten 3 milliarder brukere – eier selskapet plattformer som Instagram og meldingstjenesten WhatsApp, og har som mer eller mindre uttalt mål å samle alle verdens internettbrukere under sin egen paraply.

I en serie avsløringer av interne dokumenter fra Facebook-konsernet, lekket av den tidligere ansatte Frances Haugen, har Wall Street Journal avdekket at ledelsen i selskapet kjenner til at de sosiale mediene konsernet eier og driver skaper store problemer for både individer og for samfunnet. WSJ tegner et bilde av et selskap som har skaffet seg inngående kunnskap om de negative effektene plattformen deres har, men mangler både evne og vilje til å gjøre noe med dem. I hvert fall før de PR-messige grunnene til å gjøre noe blir for påtrengende. (For de av Minervas lesere som ikke har et aktivt abonnement på WSJ, kan jeg anbefale podcasten The Journal, som i seks episoder går detaljert gjennom funnene de har gjort og intervjuer Haugen om hennes opplevelser med å jobbe i selskapets avdeling for integritet.)

Facebook er imidlertid, enten vi liker det eller ikke, en av vår tids viktigste kanaler for utøvelse av ytringsfrihet. At mennesker som tidligere var prisgitt redaktører og andre portvoktere for å få sagt sin mening om ulike samfunnsforhold, nå kan publisere hva de vil selv og skaffe seg et publikum på egen hånd, er utvilsomt av stor demokratisk verdi. Om man skal prøve å løse problemene Facebook skaper gjennom lovregulering, må man derfor gjøre det på en måte som ikke går på tvers av det liberale demokratiets fundament. Og det er, som vi skal se, alt annet enn enkelt.