Skolen fremmer historieløshet

I forbindelse med Kåre Willochs død, sendte NRK et program om ham og med ham i reprise fra 2014. Et av temaene han tok for seg i dette perspektivrike TV-programmet, var betydningen av at et folk kjenner sin egen historie. Eksemplet han brukte var spesielt: Da embetsmenn og bønder samlet seg på Eidsvoll våren 1814 for å gi landet en grunnlov, visste de at Norge i middelalderen – målt etter tidens krav – hadde vært et respektert og velfungerende kongedømme. Vi hadde en historie som selvstendig nasjon å lene oss på, og dette gav Eidsvollsmennene nødvendig selvtillit, hevdet han.

Det kan sikkert diskuteres hvor langt frem i pannebrasken dette lå hos den enkelte representant. På Eidsvoll må utdanningsspennet ha vært enormt: Fra embetsstudier på universitetet i København, til noen få års nødtørftig omgangsskole i små fattigslige grendelag. Likevel hadde Willoch sannsynligvis et poeng: Kunnskap om tidligere tider var med å motivere disse mennene, som på mirakuløst vis – i løpet av noen korte uker – fikk en grunnlov og et kongedømme opp å stå. Dessuten: Vissheten om nasjonens fortid er med på å binde oss som bor her sammen.

Er historie et viktig fag?

Perspektivet må selvsagt utvides, utover det nasjonale. Slik vi må kjenne vårt eget lands historie, må vi også ha innblikk i det som skjedde i verden i tidligere tider. Historie er med andre ord et viktig fag.

Eller er det? I perioden 2020-2022 innføres det nye læreplaner i skolen, den såkalte «Fagfornyelsen». Men ser vi på den nye læreplanen i samfunnsfag 8-10. klasse – i grunnskolen har historie i alle år inngått som en del av hybridfaget samfunnsfag – finnes det ikke én historisk begivenhet i moderne tid som er av så overordnet betydning at elevene skal lære om den: Ikke grunnloven i 1814. Ikke unionsoppløsningen i 1905. Ikke arbeiderbevegelsens kamp for rettferdighet og bedre levekår for de brede masser Ei heller okkupasjonen, eller utviklingen av velferdsstaten etter krigen. Den eneste konkrete nasjonale hendelsen som nevnes, er 22. juli 2011.

Heller ikke i den store verden er det skjedd noe som er betydningsfullt nok til at elevene i grunnskolen skal lære om det, med ett eneste unntak: Etter høringsrunden tok departementet inn en innskutt bisetning om holocaust. Og det var det.

Så endrer kanskje dette seg på studieforberedende utdanningsprogram på videregående skole? Bare i liten grad. Her nevnes rett nok den industrielle revolusjon, kolonialismen og verdenskrigene, men elevene kan oppnå landets høyeste teoretiske allmennutdannelse uten å ha stiftet bekjentskap med helt sentrale deler av norsk og internasjonal historie. Både 1814 og den kalde krigen glimrer for eksempel med sitt fravær.

Hva må til for å forstå dagens verden?

La oss utvide Kåre Willochs perspektiv en smule. Kunnskap om fortiden kunne motivere handling i nåtid, hevdet han, med utgangspunkt i hendelsene våren 1814. I tillegg er det åpenbart at man må vite noe om fortiden for å forstå dagens konflikter og politiske situasjon. Vi kan bruke de aktuelle konfrontasjonene i og rundt Ukraina som et eksempel. Hvordan skal man forstå denne konflikten hvis man ikke vet at Ukraina var en del av det russiske keiserrike, og dessuten en sovjetrepublikk i kommunistperioden? (Som elevene heller ikke behøver å lære noe om.) Eller, for å ta et annet eksempel. Hvordan skal vi forstå så vel Kinas hårsårhet som ekspansjon og maktbrynde hvis vi vet noe som helst om landets historie?

Mangelen på konkret faglig tilnærming gjelder for øvrig ikke bare historiefaget i denne læreplanen. Ser vi på fagplanene i norsk kan vi for eksempel konstatere at det ikke finnes en eneste norsk forfatter som er betydningsfull nok til at elevene skal møte ham eller henne, hverken i grunnskolen eller på videregående skole. Ei heller finnes det én litterær tekst som er av en slik betydning i vår nasjonale kanon at elevene skal lese den.

Uklare kompetansemål

Hva gjør man i stedet for å operere med konkrete kunnskapsmål? Man lager læreplaner med såkalte «kompetansemål». Disse er ofte så diffuse og så uklare at nær sagt enhver hendelse, enhver begivenhet – og, for norskfagets del, enhver litterær tekst, fra Ibsen til Sophie Elise – kan «puttes inn» for å virkeliggjøre målet. Nå er det ikke i seg selv noe galt i å bygge en læreplan på formulerte kompetansemål. Problemet oppstår når disse målene blir så vage og diffuse at nær sagt alt kan tolkes inn i dem.

For det legger grunnlaget for en farlig kunnskapsmessig subjektivisme, der det i realiteten blir opp til hver enkelt lærer, eller hver enkelt skole å bestemme hva elevene skal lære.

Men er det så farlig? Vil ikke alle lærere, nærmest på instinkt, legge opp undervisningen slik at sentrale kunnskaps- og dannelseselementer i fagene ivaretas?

Ikke nødvendigvis. Norske skoler i dag er så ulike, og organiserer undervisningen på så forskjellig vis, at man må regne med enorme forskjeller ikke bare med hensyn til undervisningens kvalitet, men også med hensyn til det konkrete innholdet. Lærernes fagkompetanse er også ulik. Med 30 studiepoeng i for eksempel sosialantropologi – i seg selv selvsagt et utmerket fag – er man kvalifisert til å undervise i samfunnsfag i ungdomsskolen. Hva vet en lærer med denne fagbakgrunnen om historie? Hvor motivert er han eller hun til å lære seg mer, når kompetansemålene åpner for så mange andre faglige tilnærminger?

Det hører også med at lærebokas posisjon er betydelig svekket i skolen, delvis av økonomiske grunner, delvis fordi nettet i mange tilfeller kan tilby mer oppdatert informasjon. Finner man de rette portalene og de rette nettstedene, kan selvsagt økt nettbruk på bekostning av en lærebok forsvares pedagogisk. Men den garantien for kvalitet og felles kunnskapstilfang som en god og informativ lærebok ofte representerte, finnes ikke lenger.

Dette skjer i en tid hvor muligheten til å spre «alternative fakta» og rene løgner er større enn noen gang før. Gjennom konkret kunnskapsformidling, og klare kunnskapsmessige mål for hva elevene faktisk skal lære og ha kjennskap til, kunne skolen vært en barriere mot «fake news». Men skolen har abdisert.

Høyre og Venstre har sviktet

Den nye læreplanen er utviklet i Erna Solbergs regjeringstid, under statsråder fra henholdsvis Høyre og Venstre. Høyre har i alle år fremstått som en forsvarer av «kunnskapsskolen», og har ofte representert en velkommen motkraft til den lite prestasjonsrettede pedagogikken som har preget venstresidens skolesyn. Dette gjelder også de senere år. Et godt eksempel er vekten som ble lagt på «grunnleggende ferdigheter», som skriving, lesing og regning, under Kristin Clemets statsrådsperiode fra 2001-2005. Dette var et viktig løft, som ikke minst gavnet svakt fungerende elever. Men i arbeidet med denne læreplanen har partiet sviktet sine tradisjoner. Det samme må sies om Venstre, som satt med statsråden den siste perioden frem mot valget i høst. Under valgkampen snakket partileder og utdanningsminister Guri Melby på innpust og utpust om betydningen av en god skole, men frontet, sammen med Høyre, en utvikling der man ikke lenger vektlegger felles, konkret kunnskap for norske barn og unge. Det fremstår som uforståelig og bekymringsfullt.