Hva er fakta, og hva har egentlig skjedd i en sak?

Saken om innføring av et felles landsdekkende pasientjournal-system (Akson-saken) er bare en av et utall av saker for tiden der vi daglig fores med totalt motstridende saks-opplysninger. Hvem bringer egentlig fakta og sannheten til torgs? Politikerne, ekspertene, helsebyråkratene eller redaktørene? Hvem andre enn leseren og pasienten blir ufrivillige ofre for den skjemmende fakta-forvirringen som brer seg, om dette IT systemets nytteverdi og grunnleggende funksjonalitet?

I stedet for å formidle troverdig og sammenfallende fakta-informasjon, skapes det i media, både fra politikere, redaktører og IT eksperter stadig større forvirring om hva er sakens fakta. Denne utviklingen er alvorlig.

For, hvis ikke leseren kan være rimelig trygg på hvilke motiv (politiske som redaksjonelle) som ligger bak de utvalgte (begrensede) premiss i saksframstillingen, er vi alle ille ute å kjøre. Akson-saken er dessverre bare ett av flere eksempler på saker der politikere og redaktører risikerer å pådra seg et økende troverdighetsproblem. Et problem som hverken tjener demokratiet, den fjerde statsmakt, politikken eller ytringsfriheten.

For å snu en åpenbart uheldig utvikling burde det legges til rette for en mer åpen og ærlig debatt om hvor ekstremt krevende det har blitt i dag, å skille fakta fra tolkning av fakta, og sannhet fra usannhet. Informasjonsmengden har kort og godt blitt for overveldende og for uhåndterlig. Ethvert oppegående menneske vil bevisst eller ubevisst, måtte velge ut deler av det fakta- og kunnskapsgrunnlaget man de facto kan skaffe seg tilgang til.

Og uansett hvor mange fakta-bokser en avisartikkel eller en pressemelding utstyres med, vil en leser høyst sannsynlig forstå, at et faktum ikke nødvendigvis er et faktum. Selv ikke redaksjonelle forsikringer, statsrådstitler, byrådstitler, etatsleder-titler eller akademiske titler kan helt ut eliminere leserens tvil om hva sakens eller artikkelens faktum egentlig dreier seg om.

Med over 200 aviser, og en rekke sosiale medier spres det i dag nesten like mange oppfatninger om en saks realiteter eller faktum. Det har med andre ord blitt nærmest umulig for en alminnelig avisleser å vite hva han skal forholde seg til som et faktum, eller et vridd eller silt faktum. Utelatelse av fakta- informasjon i en kompleks sak kan være både tilgivelig og forståelig, men risikabelt – for troverdighetens skyld

For noen tiår siden hadde leseren et adskillig enklere media-bilde å forholde seg til. Den gang NRK, Aftenposten, Dagbladet, VG og Arbeiderbladet dominerte. Riktignok ble redaktøren beskyldt for å være i lomma på partiet, og journalistene for å være politikerens mikrofonstativ. Men likevel – folk flest ble ikke undervurdert. Undervurdert, i den forstand at man ikke som i dag, blir utstyrt med varefakta fra redaktøren. Dvs. blir opplyst om en artikkel er fakta-basert, eller om innholdet i den står for avisens eller skribentens egen regning. I det gamle media-enfoldet var man i alle fall ikke i tvil om hvilke ideologisk/politisk grunnlag mediet var tuftet på. Bortsett fra NRK da selvfølgelig som alltid har ment – med rette eller urette – at deres politisk baserte nyhetsformidling var «uavhengig». Hva nå det måtte bety.

Politisk redaktør i Aftenposten Kjetil B Alstadheim stilte nylig et betimelig spørsmål: «Tror avisene at leserne er tungnemme?» Spørsmålet skyldtes antakelig en viss engstelse for hvordan leserne vil reagere på at en del artikler på nett nå skal utstyres med mer «Varefakta» Det betyr at artikkelen, i tillegg til de nå så innarbeidede «fakta-boksene» utstyres med følgende varefakta: «Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger»

Kanskje en nødvendighet, eller kanskje ikke? For et øyeblikk å vende tilbake til den omtalte Akson-saken: Det er vel i den saken vanskelig å forestille seg at leseren av Aftenposten skulle finne på tro at Oslobyrådet for helse, eldre og innbyggertjenester av en annen grunn enn av ren tilfeldighet, skulle ha sammenfallende synspunkter med avisens leder? Jo, kanskje - en varefakta-deklarasjon i dette tilfellet ville hjelpe en forvirret leser.

Leseren må uansett ikke undervurderes. Han vet for eksempel meget godt hvor vanskelig det er for en redaktør, enten han titulerer seg som nyhetsredaktør eller politisk redaktør, å unngå fakta-siling eller politisk motivert siling av den informasjonen han skal lage en sak ut av. Selv våre redelige og sannhetssøkende avisredaktører har vel en homo politicus gjemt i bevisstheten – et subjektivt over-jeg som tar sin uberettigede plass nå man minst aner det, eller minst ønsker det.

Som tidligere embetsmann forsøkte jeg å være bevisst om, at politikk ikke bare var det muliges kunst, men også innebar at det en statsråd til enhver tid valgte å kalle politikk, var politikk. Derfor hadde det som regel liten hensikt å insistere på, å ta med «alle» sakens fakta hvis politisk ledelse mente at sakens fakta til enhver tid var det han mente var sakens fakta – riktignok basert på politiske premiss.

La meg avrunde denne artikkelen med et par-tre saks-relaterte spørsmål som kanskje ytterligere kan tydeliggjøre problemstillingen: Kan en ansvarlig redaktør si noe upolitisk farget om hvilket faktagrunnlag leseren bør forholde seg til for å kunne ha egne meninger om endring i §2c i abortloven? Eller kan han angi overfor leseren hvilke rettslige fakta han bør forholde seg til for å kunne bedømme EU forordningen som forårsaket NAV-skandalen rettmessig? Eller kan redaktøren evne å plukke ut hvilke bestemmelser i det etiske regelverk, eller i ansettelsesreglementene leseren skal betrakte som fakta i saken, eller som en redaksjonell meningsytrings- kommentar, for eksempel i Tangen-saken?