Falklandskrigen

I 1982 var verden vitne til et tre måneder langt drama som var både dypt anakronistisk og ytterst moderne. En fjern britisk utpost ble besatt av en overlegen fiende. Til unnsetning sendte London en flåtestyrke som seilte halve kloden rundt, overvant vanskelige odds, og vendte hjem i triumf.

Falklandskrigen var både det britiske imperiets siste krampetrekning og den første fullskala sjø-, luft-, og landkrigen i missil- og dataalderen. Newsweek fanget denne dobbeltheten med sin berømte forside, «The Empire Strikes Back», som henviste både til britenes velmaktsdager og til den andre Star Wars-filmen som fortsatt lå friskt i minne hos publikum.[1] Krigen var også et underlig innslag i verdenssituasjonen. Midt i den kalde krigens kjøligste fase satte 649 argentinere og 255 briter livet til i kampen om en uveisom øygruppe av marginal betydning. Krigen veltet et latinamerikansk militærdiktatur, reddet en britisk regjering, gjenreiste et stykke på vei britisk stormaktsstatus, og befestet forestillingen om Margaret Thatcher som selve jernkvinnen.

En rest av imperiet

Da Margaret Thatcher kom til makten i 1979, hadde hun mer enn nok å henge fingrene i. De foregående tiårene var en sammenhengende nedgangstid for Storbritannia. Imperiet hadde gått i oppløsning, stormaktsstatusen vaklet, økonomien var anemisk, og samfunnet var preget av opprivende klassekonflikter. Forholdet mellom Sovjetunionen og Vesten var mer spent enn på lenge. I denne sammenhengen lå Falklandsøyene langt nede på britiske myndigheters prioriteringsliste. De lå 12 000 kilometer fra Storbritannia og var hjemmet til 1800 britiske borgere og en kvart million sauer. De hadde marginal strategisk og økonomisk betydning.

I Argentina derimot var øyene som argentinerne kalte «Las Islas Malvinas», av største nasjonale betydning. Det var en grunnsetning med dyp klangbunn at øyene var argentinsk territorium som var blitt røvet av perfide imperialister, og at britenes besittelse siden 1833 var illegitim. Juntaen – militærregimet som kom til makten ved et kupp i 1976 – var bare den siste i en lang rekke argentinske regjeringer som arbeidet for å føre øyene tilbake til fedrelandet.