For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Ordene er ikke kontroversielle – de passer bare ikke alltid i loven
DEBATT: Det er lurt å tilpasse lovverk til virkeligheten og til mer presise uttrykk, og kanskje fjerne ord og begreper som ikke lenger passer i den settingen de har stått tidligere.
Publisert
Sist oppdatert
Er «mann» og «kvinne» for kontroversielt for norske lover? Spør Nils August Andersen i en Minerva-kommentar 3. april. I all hovedsak peker han på manglende diskusjon om lov om endring av juridisk kjønn, som årsaken til denne diskusjonen.
Det kan ofte være besnærende å forenkle, og vil man skape debatt er det enkleste trikset å løfte frem trans og juridisk kjønn. Men er saken så enkel?
Det aller meste av dagens lovgivning knyttet til familierett og andre mellommenneskelige relasjoner baserer seg på forutsetningen om at en familie er mor, far og barn, at alle har samme kjønn som de biologisk ble definert som da de kom til verden – og at alle er heterofile.
Det er enormt mange familier og relasjoner som ikke passer inn i dette bildet. Og det er mange enkeltindivider som ikke er den tradisjonelle heterofile av nordisk avstamming som skrev lover på 70-, 80- og 90-tallet.
Det finnes flust av historier om barn som får med brev hjem fra skolen med tittel «Til mor og far», til tross for at det finnes kun en forelder. Eller når skatteetaten skriver brev til «Mor og far», når det kun finnes to mødre. Gang på gang ser en at lovverk, forskrifter og offentlige systemer er foreldet og at det derfor er lurt å tilpasse til virkeligheten og til mer presise uttrykk, og kanskje fjerne ord og begreper som ikke lenger passer i den settingen de har stått tidligere.
Jeg tror ikke «kvinne», «mann», «mor» eller «far» er uttrykk som hverken er gått ut på dato eller er feilaktige. Men kanskje må vi se at i enkelte sammenhenger kan det være hensiktsmessig å benytte andre ord, fordi akkurat disse ikke dekker de faktiske forhold.
I 1982-1983 forberedte den daværende Willoch-regjeringen forskrifter som samboende som ikke var gift. Daværende politisk ledelse i Familiedepartementet mente at forslaget som lå fra den avgåtte Ap-regjeringen ikke speilet fremtiden. Derfor strøk de ut hvert eneste sted det stod «mellom to personer av motsatt kjønn» der en beskrev ekteskapslignende forhold. Det medførte at Norge var det første landet i verden som fikk kjønnsnøytrale samboerregler.
Astrid Gjertsen og Erling Lae gjorde neppe det fordi de mente «kjønn» ikke hørte femtiden til, men fordi i denne sammenhengen var det viktig å inkludere muligheten for to av samme kjønn.
Mor og far, eller far og far blir ikke mindre viktige i barns liv, selv om lovverket skriver «foreldre» eller «foresatte». Ekteskapet har ikke blitt mindre verdt, selv om en i Norge ikke snakker eksplisitt om «mann og kvinne» i det formelle lovverket.
Personlig mener jeg «gravid» er mer presist enn «kvinne» om en som søker abort. For det er jo ikke slik at alle kvinner uansett tilstand søker abort, det er en forutsetning å være gravid. Jeg definerer heller ikke kvinner utfra om de søker abort. Det håper jeg heller ikke andre gjør.
Er en slik tankegang kontroversiell? Den burde ikke være det. I Sverige har Høyres søsterparti, Moderaterna, programfestet kjønnsnøytral familielovgivning for å inkludere ulike familieformer. I Norge har Høyre programfestet å «sikre ulike familier like rettigheter». Det betyr blant annet å fjerne gammeldags bruk av ord for å favne familier og ulike roller slik de faktisk er i samfunnet.
Det er et arbeid som har pågått siden begynnelsen av 1980-tallet, og det berører langt flere enn de som skifter juridisk kjønn. Det er et bredere arbeid som tar tid, men er helt nødvendig – det forandrer for å bevare våre nærmeste relasjoner: Familien og respekten for at individer er forskjellige.
Korreksjon 14.04. kl. 18:05: Artikkelen er oppdatert for å gi en mer riktig beskrivelse av endringene i forskriften om samboerregler som ble gjort av Willoch-regjeringen i 1982-83.
