Det ytterste høyre

«Det går et spøkelse gjennom Europa - kommunismens spøkelse,» skrev som kjent Karl Marx i Det kommunistiske manifest. Nå har et annet spøkelse reist seg, velkjent det også, og ikke til å ta feil av. Det er nazismens ætlinger som dukker opp i skinnjakker og med hakekors, som en slags avart av Hells Angels. Selv om de fremdeles er små i størrelsen, vokser de nynazistiske bevegelsene her i Norden. Andre steder i Europa har arven fra nazitiden ført til dannelsen av nye politiske partier.

Det er skremmende, selvfølgelig er det det. Det gir uhyggelige assosiasjoner til Gestapos mørkkledde dødsengler, til SS Sturmbannführere og konsentrasjonsleirer. Det er ytterkanten av det politiske landskap, det ytterste høyre. Er det ikke det?

Begrepsforvirring

Begreper er så forvirrende. Vi omgir oss med begreper, det er med på å strukturere tilværelsen. Gir mening til meningene. Begreper er som sorteringsbokser. Og de er organiske også, på en måte. Vi gror inn i dem. Det ytterste høyre. Alle vet hva det er. Det er skummelt, og ikke så hyggelig – ikke for venstresiden, men heller ikke for dem som befinner seg på høyresiden.

For jo lenger ut til høyre man er, politisk sett, jo mørkere blir fargen, jo tettere blir mørket. En gang skilte man mellom fløyene også på høyresiden. Da snakket man om sjatteringer. Var man lyseblå, var det fra en sosialdemokratisk innstilling beklagelig, men greit, var man mørkeblå, var det beklagelig og ugreit, da hadde man meldt seg ut av det politiske fellesskap, man var blitt ett med mørket.