Vi må slutte å ukritisk importere amerikanske debatter

Høyrebølgen i Norge, eller rettere sagt, venstresidens reaksjon på denne, har brakt med seg en kjedelig kjønnsdebatt. Bakgrunnen er høyresidens popularitet blant unge menn. Venstresiden gikk i sin bitterhet over tapet av den unge, mannlige velger, til angrep på FpU-leder Simen Velles måte å tekkes unge, mannlige velgere på. Kritikken gikk ut på at han angivelig hadde ment at kampen for likestilling mellom kjønnene hadde ført til at mange menn nå ikke fikk seg et ligg i det han kalte en «tinderifisert sexkultur». Samfunnet skulle derfor, slik mange av hans meningsmotstandere tolket ham, sørge for at kvinnene respekterte menns «rett» til dette. Foruten å være en helt gal lesning av Velles innlegg, burde vel venstresiden, som Velle også selv påpekte, heller søkt å finne ut hvordan de selv skulle tekkes disse velgerne. I stedet valgte man å kritisere den karikaturen av Velles meninger man selv hadde skapt. Men det er nå så.

Selv om Velle i ettertid beklaget at hans uttalelse hadde blitt oppfattet slik, og presiserte hva han egentlig mente, var nå en kjønnsdebatt uvegerlig i gang. Denne har blitt preget av at debattdeltakerne, og først og fremst de fra venstresiden, gjerne karikerer motstandernes meninger til å ønske seg en krig på kniven mellom kvinner og menn. Andre, antagelig mer høyreorienterte, har en lei tendens til å sette ulike menn opp mot hverandre. Ved å bruke evolusjonspsykologiske premisser, inspirert av Jordan Peterson, presenteres det moderne samfunn som å bestå i en konkurranse mellom menn om kvinner som snytt ut av steinalderens dyriske tilværelse. Denne splittende tonen, men også det faktum at en slik kjønnsdebatt i det hele tatt er oppstått, er et symptom på at norske samfunnsdebattanter stadig plasserer seg selv i et politisk rammeverk som er nokså ukritisk importert fra USA. (Og ja, vi er klar over at Peterson er canadier, men hans innlegg i likestillingsdebatten føyer seg inn i den amerikanske tanketradisjonen tidvis omtalt som «antifeminism». Også Andrew Tates idéer står i denne arven, om enn på et lavere intellektuelt nivå.)

Tidligere har en av artikkelforfatterne kommet med et kall her i Minerva om at den norske høyrebølgen ikke må føre med seg det han stikkordsmessig kalte en avhumanisering av samfunnet. I dette innlegget konkretiserer vi dette kallet ved å si at høyrebølgen ikke burde falle for fristelsen for å kaste seg i den amerikanske kjønnsdebatten, men heller søke svar på unge menns (og andre samfunnsgruppers) problemer i den samfunns- og fellesskapstanken norsk høyreside en gang var en bærer av.

En gammel tanke

La oss skru klokken tilbake til en noe underkommunisert tid i norsk politisk historie: perioden etter selvstendigheten fra Sverige i 1905. Umiddelbart før 1905 hadde de store kampene i norsk politikk dreid seg om unionsspørsmålet, og splittelsen mellom Høyre og Venstre – de den gang dominerende partiene – dreide seg utelukkende om dette spørsmålet. Venstre ønsket selvstendighet, Høyre å beholde unionen. Hva så etter at unionsspørsmålet ble løst? Oppmerksomheten vendte seg raskt til hvordan samfunnet i Norge skulle bygges videre fremover, særlig dreide samfunnsdebatten seg over til økonomisk politikk. Her kommer en parallell til situasjonen i dag: Da, som nå, var politikerne i de styrende partiene, Høyre og Venstre, bevisste på at samfunnet besto av interessegrupper som tidvis sto mot hverandre. Den gang var særlig arbeiderne og kapitalen i fokus, i dag fokuserer man på kvinner mot menn, mennene som har draget mot mennene som ikke har det, «vanlige folk» mot de rike skatteflyktningene.

Og her er hva vi kan lære av historien: høyresiden i Venstre og venstresiden i Høyre, anført av særlig Fredrik Stang (1867­–1941, Høyre-formann 1908–1911), søkte å finne sammen i et felles politisk prosjekt mot både de reaksjonære kreftene i Høyre og mot kommunistene i den tidens Arbeiderparti. Sterke krefter i Arbeiderpartiet ønsket på denne tiden voldelig revolusjon og en omveltning av samfunnet i arbeiderklassens interesser. Tilsvarende var flere i den reaksjonære høyresiden ensidig fokusert på at staten skulle sikre næringslivets interesser. Stang, men også noe mer radikale ikke-sosialister som venstremannen Gunnar Knudsen (1848–1928) og arbeiderdemokraten Johan Castberg (1862–1926), mente man heller skulle støtte opp om det historikere kaller den liberale rettsstatens tanke om at staten sto over de mange særinteressene i samfunnet og at statens formål burde være å skape et godt samfunn for alle. Den første arbeidervernlovgivningen, de første folkeforsikringslovene og de første konsesjonslovene er alle resultater av denne ideologien. På mange måter kan de borgerlige partienes økonomiske prosjekt på denne tiden karakteriseres som å bestå av oppbyggingen av en moderat velferdsstat, der økonomiske reformer ikke ble styrt av opprinnelig ekstreme sosialistiske ideologier, men hele tiden ble gjennomført i avveiningen mellom arbeiderbevegelsen og kapitalens interesser. Formålet var ikke utopien om det sosialistiske samfunn, men heller et pragmatisk, helhetlig syn på hvordan skape et best mulig Norge. Tross det man kanskje skulle tro, var altså ikke det man i dag tenker på som de første velferdsstatlige reformene Arbeiderpartiets prosjekter, dette var enda et venstreekstremt miniparti på Stortinget i årene etter 1905 (og fikk først for alvor makt på 1930-tallet). Heller er det kanskje riktigere å si at Arbeiderpartiets senere moderering ble inspirert av den moderate høyresidens politiske ideologi i denne perioden.

Maktforholdet mellom partiene i tiårene etter 1905 gjør denne perioden verdt å kaste et blikk på for dagens norske høyreside: nåtidens meningsmålinger og valgresultater viser at vi forsiktig er på vei tilbake mot fordums politiske maktforhold igjen: Arbeiderpartiets oppslutning krymper nærmere og nærmere 1920-tallets nivåer, og tilsvarende øker andelen høyrevelgere. Slik vi ser det, burde ideologien til datidens norske høyreside vekke nysgjerrighet og være til inspirasjon for dagens høyrebølge. Høyresidens politikere må se seg selv som statsmenn, heve seg over det å ta parti med særinteressene de opplever å se i samfunnet. Heller må de tenke på hvordan man skal skape et best mulig Norge, om enn det går på bekostning av slike særinteresser. Og budskapet til de mange unge menn som sliter, og alle andre individer i dette samfunnet, må være å kjenne på den stoltheten som ligger i å være en slags ansvarlig samfunnsborger i det fellesskapet som er Norge.

Individenes prosjekt for fellesskap

La oss koble disse historiske vyene til mer konkrete utsagn i den pågående debatten om den norske høyrebølgen. Under en panelsamtale Minerva arrangerte i forbindelse med lanseringen av siste utgaven av sitt kvartalstidsskrift den 14. mars, sa Hannah Bull Thorvik at høyresiden hadde kuppet og tatt eierskap over begrepet ytringsfrihet, og at venstresiden måtte kjempe for å ta begrepet tilbake. Det fikk oss til å tenke på hvilke begreper venstresiden har tatt mest eierskap over nå.

Vi mener at høyresiden har et arbeid og en plikt om få tilbake ordet fellesskap, som nå synes å være tilsvarende kuppet av venstresiden. Fellesskap har i mange år vært synonymt med venstresidens verdigrunnlag, men tradisjonelt har også fellesskap vært en viktig del av konservatismen. Et godt fellesskap burde nemlig være individenes prosjekt. Det finnes personer på høyresiden som argumenter at velferdsstaten fører til en umyndiggjøring av individet, men i Storbritannia har man et flott begrep kalt One-nation conservatism, som handler om at konservative partier skal være folkepartier som passer på fellesskapet. Fellesskapet har et ansvar for å ta vare på de som faller utenfor, de må tilrettelegge for deres mulighet til igjen å reise seg som gode samfunnsborgere. Dette burde dels være statens arbeid, blant annet burde det bli en ambisjon for høyresiden å få tilbake og styrke en grunnleggende dannelsestanke i skoleverket og på universitetet. Men høyresidens politikere burde også snakke om hvilken glede det er for individene å ta ansvar for å sikre fellesskapet som ligger i samfunnet. Et godt eksempel fra dagens norske høyreside er Kristin Clemets formaning til å se verdien i å arbeide fordi dette bidrar positivt til samfunnet.

Konservativ kommunitarisme

Fellesskapet finnes også på flere plan. Ideen om å finne fellesskap hos familie, lokalsamfunn og det nasjonale fellesskapet samsvarer med klassisk verdikonservativt tankegods. Konservative i Norge burde i større grad anlegge en kommunitaristisk tenkning, en filosofisk tankegang som plasserer fellesskapet som samfunnets grunnleggende enhet. Individets prosjekt i dette er at alle skal være ansvarlige borgere i det norske fellesskap, og ha de økonomiske og politiske rettighetene som sikrer dem muligheten til dette. Å tro at konservatisme bare handler om en slags ekstrem individualisme og nyliberalisme – en alles kamp mot alle – blir feil.

Vi avslutter dette innlegget med å oppfordre den norske høyresiden til å se med et større kritisk blikk på import av amerikanske debatter. Om enn mange unge menn lever i en nokså amerikansk idéverden, burde politikerne søke å få fokuset vekk fra dette, og mot løsninger og ideer som passer bedre for den norske konservative idétradisjon. Vi tror dette kan ytterligere styrke høyrebølgen, både i oppslutning og i kvaliteten på de løsningene den vil tilby. Det vil dessuten forhindre at venstresiden setter seg opp på de vante barrikadene til den amerikanske ultra-liberale tanketradisjonen, og dermed også senker samfunnsdebattens nivå i sine mer eller mindre bevisste misforståelser av høyresidens utspill.