Å bygge fellesskap er en felles oppgave

I leserinnlegget «Staten kan ikke ta ansvar for alt» argumenterer Hans Jacob Huun Thomsen imot ideen om å innføre en fellesskapsminister. Selv om han reiser noen interessante poenger, er jeg likevel lite overbevist av argumentasjonen hans.

Jeg er enig med ham i at det å innføre en slik minister ikke automatisk vil løse problemstillingene knyttet til utenforskap og ensomhet, men det betyr ikke at det ikke er noe som kan bidra til å løse dem.

Å utpeke en fellesskapsminister kan være med på å sette ensomhet og fellesskap på dagsorden på en ny måte. Hvis vi gjennom dette klarer å styrke både det norske fellesskapet, og alle de små fellesskapene rundt om, kan vi forebygge kriminalitet, sykdom, ensomhet, og andre negative konsekvenser av svake fellesskap.

Thomsen argumenterer for at dersom myndighetene tar på seg denne oppgaven, vil dette fjerne enkeltmenneskets nødvendige ansvarsfølelse. Dette har han ikke grunnlag for å påstå, men hvis han sitter på noe empirisk forskning er jeg åpen for å ta den imot. I tillegg blir dette litt som å argumentere for at folk tar mindre ansvar for sin egen helse fordi vi har en helseminister, eller tar mindre ansvar for familien sin fordi vi har en familieminister.

Med en fellesskapsminister er ikke målet å erstatte de små fellesskapene, tvert imot, det er å styrke dem. Man har misforstått myndighetenes rolle hvis man tror at en fellesskapsminister skal bli de ensommes nye personlige bestevenn, eller lage en stor klubb for alle ensomme. Arbeidsministeren er tross alt ikke de flestes arbeidsgiver.

Jeg er enig med Thomsen i at vi mennesker finner mening i relasjoner med andre. Men en statsråd som jobber med å styrke små fellesskap, lage arenaer for relasjonsbygging og som ser på problematikken som ligger bak ensomhet, står ikke i motsetning til dette. Det er en falsk motsetning.

Politikere kan heller ikke vedta gode liv, men de jobber da sannelig for at folk skal få dem. Politikk som ikke har som ytterste mål å sikre alle gode liv, er politikk uten poeng. Å sikre gode helsetilbud, ulike trygdeytelser, et rettferdig rettssystem, og demokratiske prosesser er alle ting vi gjør i håp om å sikre folk rammene for gode liv. God politikk er i seg selv ikke tilstrekkelig for å gi gode liv, men det er definitivt nødvendig som et fundament i dagens samfunn.

Og det er faktisk ingen som sier at staten skal ta ansvar for alt. Det er riktignok fint at Thomsen nyanserer seg mot slutten av innlegget. Likevel er jeg skeptisk til ideen om at ansvaret i veldig stor grad ligger på hvert enkelt menneske. Noen problemer kan vi faktisk kun løse i fellesskap, og fellesskap bygges som kjent ikke alene.

Les også:

Staten kan ikke ta ansvar for alt

Norge trenger ikke en «fellesskapsminister». Vi trenger at flere tar ansvar for de rundt oss.

Hans Jacob Huun Thomsen