Yes we did!

Jeg tror ikke det er veldig kontroversielt å hevde at feminisme og likestilling blant kvinner er en av vår tids mest vellykkede sosiale prosjekter. Gjennom tiårene med likestillingskamp har man kjempet frem dagens selvfølgeligheter som stemmerett, deltagelse i arbeids- og samfunnslivet og økonomiske rettigheter. Et system for selvbestemt abort har også vært en viktig sak for kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Resultatet av feminismens fremskritt er at Norge er blant verdens mest likestilte land.

Årsaken til at vi er her i dag og stadig utvikler oss videre, er det norske samfunnets mottagelighet for datidens og nåtidens saksforkjempere. Det er kanskje unødvendig å si det, men de demokratiske prinsippene landet vårt er bygget på, muliggjør vår utvikling og mangfoldige opinion. De sikrer oss frihet de fleste av oss tar for gitt. Det er verdt å tenke over når kvinner i Iran forfølges til døde av moralpolitiet, og afghanske kvinner nektes adgang til utdannelse eller til det øvrige samfunnet med mindre de skjuler seg bak et heldekkende tøystykke. 

Det er nok relativt bred konsensus om at kvinner i høy grad er likestilte i Norge. Uenighetene begynner når man stiller spørsmålet om vi er ferdig likestilt, hva som eventuelt gjenstår, og på hvilken måte det skal fikses. Som om ikke det var nok, er det mange andre grupper som helt forståelig krever likhet, enten det er urfolk, skeive, innvandrere eller bevegelseshemmede. Et nytt tilskudd til listen over grupperinger som opplever seg diskriminert og undertrykt, er imidlertid også ... menn. Har kvinnekampens legitime formål bidratt til å undertrykke mannen?