Hvordan står det egentlig til med den moderne, norske kvinnen?

I det siste har jeg lurt på hvordan det egentlig står til med kvinner i Norge.

Jeg vet vi nå egentlig skal snakke om mannens stilling, for det er visst han som sliter med selvtilliten og jakten på seg selv og hva maskuliniteten kan være i 2024. Som dame har jeg i det siste likevel vært mer opptatt av hvordan ståa egentlig er for oss damer. Dette spørsmålet gjelder utover det formelle, altså likestillingen på papiret, for den er tilsynelatende strålende: flere kvinner enn menn har nå høyere utdannelse, flere kvinner enn menn får familie og kan kombinere både familie og karriere, loven bestemmer at vi skal være representert med 40 prosent i styrer, politiske valglister og i regjering, vi feirer at alle de parlamentariske lederne i år er damer. Kvinners like rett og mulighet til deltagelse er en gang for alle hugget i stein – enn så lenge, i hvert fall.

Så langt så godt. Det er ikke bare fremtiden som tilhører kvinnene: The present is female, kunne man kanskje si. Men hva slags female? Det er i hvert fall noe som har bekymret meg angående mitt eget kjønn de siste månedene: all støyen som oppstår rundt damer i det offentlige. Samtalen rundt kvinnelige politikere handler for ofte om andre ting enn sak, fordi de er kvinner. Eller er det derfor? Det har i hvert fall noe å gjøre med hvordan de utøver sitt kjønn på, som samfunnet reagerer på.