Kvinnekamp gjennom kunsten

Mot slutten av 1800-tallet ble slagordet «Kirche, Kinder, Küche» lansert av keiser Vilhelm II av Tyskland. De tre K-ene (kirke, barn, kjøkken), skulle være det tyske programmet for kvinner og definere hennes plass i samfunnet. Når Statens Museum for Kunst i København nå viser Efter stilheden – Kunstens kvinder tager ordet, er det et sterkt oppgjør mot kvinnens klassiske passive rolle som disse K-ene formanet til. Utstillingen er en kraftfull opplevelse av kvinnelige kunstneres fortellinger og fremstillinger av levd liv gjennom de tre K-ene krig, kvinnekamp og knyttnever.

De siste årene har vist en trend for å kuratere utstillinger med fokus på kvinnelige kunstnerskap, da gjerne kvinner som har havnet i skyggen av sine mer fremtredende menn. For eksempel den abstrakte ekspresjonistiske maleren Lee Krasner, lenge kjent som Jackson Pollocks kone, eller Dora Maar, fortsatt mer kjent som Picassos kjærlighetspartner og muse enn som selvstendig fotograf, maler og dikter, eller den pionerende tyske maleren Paula Modersohn-Becker som bare ikke opplevde den anerkjennelsen hun fortjente i sin egen tid og som kanskje ikke en gang selv var klar over at hun var den første kvinnen som malte seg selv naken, og på den måten tok tilbake kvinnekroppen fra det mannlige blikk. Eller vår egen Oda Krohg, hvis historie vi kjenner best gjennom de bilder malt av henne og fortellinger skrevet om henne, utelukkende av mennene i hennes liv med mer eller mindre seksuelle interesser for henne.

Jeg kan fortsette, men la oss heller hylle den utviklingen som nå skjer også på det kunstneriske feltet – etter stillheten. SMKs nye storslåtte utstilling Efter stilheden, tar det enda et skritt lenger og fokuserer på de kvinnene som tok kunsten i bruk for å heve stemmene sine i sin samtid; kvinner som tok kunsten i bruk for å drive kvinnekamp.