Det handler faktisk om kjønn

Jeg føler meg ikke undertrykt som ung kvinne, til tross for at Ivar Bu Larssen i Minerva synes å tolke det ut fra en tweet på tre ord. Det jeg derimot opplever, er små barrierer i hverdagen som vanskelig bunner i annet enn kjønnsroller og tradisjonelle forestillinger av maskulinitet og femininitet.

Det er lett å hevde at disse opplevelsene kun eksisterer i min «innbilte verden», slik Larssen gjør. Jeg synes derimot det må være rom for å sette ord og uttrykk på egne erfaringer uten anklager om at man lever i Disneyland. For det er ikke tilfeldig, det jeg gang på gang opplever og observerer. Det handler faktisk om kjønn.

Det er ikke tilfeldig når menn avbryter kvinner i politiske debatter. Haakon Riekeles hadde en interessant analyse av reaksjonene etter en partilederdebatt under stortingsvalgkampen i 2017. Dagen derpå premierte anmelderne de mannlige politikerne som avbrøt sine meddebattanter, og beskrev dem gjerne som «offensive». Menn som avbryter er karismatiske og selvsikre, mens kvinner får kritikk og trekk for det samme.

«Naturlig talent»

Det er ikke tilfeldig når mannlige medlemmer av Unge Venstre ofte skildres som «politiske talenter» mens kvinnelige medlemmer omtales som «flinke» og «hardtarbeidende». I en studie fra 2015 ledet av Princeton-professoren Sarah-Jane Leslie fant forskerne at kvinner ofte er underrepresenterte i akademiske felt som krever «naturlig talent». Trolig grunnet tradisjonelle stereotypier om at kvinner ikke innehar et slikt naturgitt talent. Sårt nok som det er, så ser jeg det stadig i ungdomspolitikken. Uavhengig av kvaliteten på arbeidet, så tenderer man til å vurdere menn og kvinner på ulike måter, der menn ofte vurderes mer fordelaktig. Jeg har sikkert vært skyldig i det samme selv.

Det er ikke tilfeldig at partiet mitt endte opp med en gruppe bestående av åtte menn og én kvinne etter stortingsvalget i 2017. Venstre hadde kun seks kvinnelige listetopper, og vi visste at det var usannsynlig å sikre utjevningsmandat i flere av fylkene der kvinner stod på topp. Vi har nok av dyktige kvinner som kunne stått øverst på listene. Dersom det at menn i hovedsak vant frem i nominasjonene var grunnet kvalifikasjoner, så tyder det på at partiet i større grad må utnytte mulighetene våre i regjering og på Stortinget til å gi flere politisk erfaring. Da har flere også en reell sjanse til å konkurrere om plassene, hvilket i seg selv er sunt for et politisk parti.

Implisitt problem i kultur og samfunnsnormer

Kanskje ligger problemet delvis i systemet. I «Understanding Sexism and Sexual Harassment in Politics» fra 2018 foretok Collier og Rancy en komparativ analyse av typetilfeller i parlamentene til henholdsvis USA, Storbritannia og Australia. Blant funnene deres pekte forskerne på at spillereglene i politikken ofte favoriserte en mer maskulin stil og straffet andre måter å utøve politikk på.

Ikke minst er det gjerne forstått at politikk skal være tøft, man skal ha «tykk hud» og tåle mye som politiker. Dette kan tolkes til at kvinner og minoriteter skal tie når de opplever å bli behandlet urettferdig. Og det kan igjen føre til at færre kvinner og minoriteter velger å engasjere seg i politikken.

Disse tendensene er i alle fall ikke tilfeldige. Jeg mener på ingen måte at de utgjør en patriarkalsk konspirasjon for å holde kvinner nede, bare så det er klart. Problemet ligger implisitt i kultur og samfunnsnormer. Forhåpentligvis kan en sunn og konstruktiv debatt bidra til å rette oppmerksomhet mot problemet. Det tror jeg i det minste er et viktig skritt i riktig retning.

Les også spalten fra Ivar Bu Larssen:

Det innbilte gubbeveldet

Dagens unge feminister har glemt hva feminisme en gang handlet om, likebehandling av alle mennesker, uavhengig av kjønn.

Ivar Bu Larssen

Unge kvinner er underrepresentert

Larssen har helt rett i at flere partiledere, inkludert min egen, er kvinner. Jeg skjønner ikke helt hva det skal tilsi. At disse har kommet langt i partipolitikken? Uten tvil. At disse har overkommet mange hindre? Uten tvil. Betyr det at man kan være aktiv i partipolitikken som kvinne? Ja, det gjør det. Og man kan nå ganske langt. Det er det mange kvinner som beviser.

Men det gjør ikke poenget mitt mindre legitimt. Norsk politikk er fortsatt dominert av menn i et visst alderssegment. Unge kvinner er underrepresenterte, og opplever mye motbør i den offentlige debatten. Det skal sies at menn også opplever motbør og hets, men av en annen karakter. Og karakterforskjellen er viktig. Det er noe annet å oppleve seksualisert hets enn hets som går på intellektet ditt, selv om begge tilfellene selvfølgelig er uønskelige.

Ubevisst forskjellsbehandling

«Å mene at kvalifikasjoner bør være viktigere enn kjønn eller alder synes ironisk nok naivt for feministen Breivik», skriver Larssen. Dette er et merkelig postulat av mine meninger. Kvalifikasjoner må selvfølgelig legges til grunn. Problemet er når man ubevisst tillegger høyere eller lavere kvalifikasjonskrav avhengig av alder og kjønn. Det har vi bøttevis av eksempler på.

I 2015 publiserte tankesmien Agenda og Markedshøyskolen rapporten «Menn som ikke liker karrierekvinner» etter modell fra en studie gjennomført av Columbia Business School i 2003. I en eksperimentell undersøkelse ble studenter gjort kjent med en historie om livet og karrieren til en fremgangsrik næringslivsleder. For halvparten het lederen Hanna. For halvparten het lederen Hans. Historien var den samme, men vurderingene til studentene ga et annet utslag. 72 % mente at Hans var en god leder, mens kun 54 % mente det samme om Hanna. Hans ble vurdert til å være en bedre forelder enn Hanna, flere ville drikke øl med Hans, og det ble ansett som mer attraktivt å jobbe for Hans.

Slike forsøk har blitt gjentatt i det uendelige. I 2012 ble det gjennomført en studie på Yale der professorer ble bedt om å vurdere søknader til en lavere akademisk stilling. Halvparten av søknadene kom fra John. Halvparten kom fra Jennifer. John ble ansatt oftere enn Jennifer, han ble tilbudt mer lønn og mer veiledning. Forklaringen lå ikke i selve søknaden – de var identiske. I oppsummeringen konkluderte forfatterne med at fordommene sannsynligvis var utilsiktede og stammet fra «brede kulturelle stereotypier» snarere enn fra enn fra en bevisst hensikt om å skade kvinner. Det tror jeg vi kan enes om.

Larssen kan snakke så mye han vil om viktigheten av kvalifikasjoner, men når menn og kvinner med identiske kvalifikasjoner forskjellsbehandles, så betyr det fint lite. Naturligvis trenger vi de mest kvalifiserte i lederstillinger, og nettopp derfor må vi anerkjenne våre egne, ubevisste fordommer.

Alle bør ha mulighet

Larssen vier mye plass til å spekulere i mitt verdenssyn. «I Breiviks innbilte verden er det gubbeveldet som har makt, og de fortjener derfor ingen respekt», skriver Larssen. Jaha. Fint at jeg kan lære nye ting om meg selv på internett! Selv synes jeg at alle bør ha muligheten til å delta i samfunnsdebatten uavhengig av om man er kvinne eller mann, ung eller gammel. Men Larssen må gjerne tolke meg som fanden leser Bibelen hvis det gir han noen nyttige stråmannsargumenter til et debattinnlegg.

Mer interessant er det når Larssen skildrer mine privilegier som kvinne, og hvordan menn i dagens samfunn lider som følge av kjønnsnormer. For det er jeg faktisk enig i. Og på bakgrunn av dette vil jeg anmode Larssen til å kalle seg selv feminist, retweete «ta den, gubbevelde»-meldingen min, og stå på i likestillingskampen.

Mange av de kjønnsspesifikke problemene våre bunner tross alt i samme stereotypier. Kvinner skal tradisjonelt være følsomme og opptatt av familie, hvilket bidrar til at kvinner ikke ansees som typiske lederskikkelser. For menn kan dette bety at man ofte har et dårlig utgangspunkt i barnefordelingssaker, kun på grunn av kjønn. Det kan bety at arbeidsgivere er mindre positive til at man tar ut foreldrepermisjon utover fedrekvoten. Det kan også bety at rommet for å dele følelser er mindre og at det er mindre aksept for å søke psykisk helsehjelp.

Ikke et nullsumspill

Feminisme og likestilling er ikke et nullsumspill. Unge kvinner som arbeider hardt for å komme seg opp og frem er ikke til hinder for mennene som gjør tilsvarende. Å anerkjenne den motstanden kvinner møter på er heller ikke til hinder for å anerkjenne motstanden mange menn møter på.

Å jobbe mot slike stereotypier er et gode for både menn og kvinner i dagens samfunn. Det nuller ikke ut kvinnekampen som tas i land som er mindre likestilt enn vårt eget. Det nuller ikke ut kampen som tas for å sikre større representasjon av minoritetsgrupper eller mennesker med nedsatt funksjonsevne. Snarere tvert imot, så vil vi alle sette pris på et samfunn der vi er mindre fanget av kjønnsroller.

Vi lever i et av verdens mest likestilte land, og godt er det. Jeg føler meg stadig heldig for at jeg har så mange muligheter som ung kvinne. Vi lever i et samfunn der kvinner er synlige og innehar ledende stillinger. Der kvinner markerer seg i politikken og i næringslivet, på universiteter og høyskoler.

Men på enkelte områder ligger vi sjumilssteg unna reell likebehandling. For vi innehar alle ubevisste holdninger og assosiasjoner som går på autopilot. Og disse holdningene utgjør større hindre som undergraver den enkeltes muligheter til å lykkes.

Til syvende og sist vil jeg gi Larssen en gullstjerne i margen for analysen hans. En tweet fra en ung mannlig politiker med innholdet «ta den, kjerringvelde» ville trolig ikke blitt godt mottatt, nei! En kan bare undre på hvorfor. Kanskje fordi «kjerringvelde» ikke er et etablert begrep? Og det er kanskje noen gode grunner til nettopp det?