Fiasko: den konservative bevegelsens fallitt

Den amerikanske konservative bevegelsen har hatt uforholdsmessig stor interesse for offentlig politikk og økonomi. For at samfunnet virkelig skal kunne forandres, må borgernes sinn og fantasi forvandles.

Ettersom denne artikkelen vil ta for seg den såkalte ”konservative bevegelsens” tilstand og fremtid så er det bare rettferdig å informere lesere som ikke er så kjente med forfatterens synspunkter at han lenge har vært kritisk til fremstående egenskaper ved den bevegelsen. Han har klaget over dens besettelse med politikk og dens uforholdsmessig store interesse for offentlig politikk og økonomi. For at samfunnet virkelig skal kunne forandres, må dets sinn og fantasi forvandles. Forfatteren har klaget over bevegelsen tilbøyelighet til formulaisk tenkning, at den med glede aksepterer Leo Strauss og straussianernes anti-historiske teorier, og hvordan folk som kaller seg konservative tenker og oppfører seg som franske jakobinere. Han har kritisert bevegelsen for å bli mindre og mindre opptatt av filosofi og kunst. Dens trendsettere har vært intellektuelle aktivister, journalister, og ledere for stiftelser og tankesmier heller enn seriøse tenkere. Intellektuell og moralsk forvirring gjorde den åpen for manipulasjon av folk med adgang til penger og media. Både bevegelsens og Amerikas nedgang ble bremset av absurde påstander om at konservatismen hadde ”seiret”.

Politisk allianse Disse argumentene vil ikke bli repetert her; de står på trykk flere andre steder.[1] Det burde også sies, selvfølgelig, at den konservative bevegelsen har hatt mange beundringsverdige egenskaper. Noen av medlemmene motsatte seg trendene som brakte den til sitt nåværende lavpunkt. Uheldigvis, etter hvert som den prøver å komme seg igjen, kan det hende at den ignorerer de stemmene igjen og repeterer gamle feil.